Mandag, nå igjen? - Hjelp!

Det er vanskelig å akseptere at tiden går så utrolig fort(!), man får ikke hentet seg inn etter mandagsforelesningen før det er mandag igjen! Det er frustrerende på flere måter, ikke bare blir det mindre og mindre tid igjen til eksamen, men man går glipp av så mye man skulle oppleve i løpet av uka. Blæ!

Dagen føltes veldig fin til å begynne med og den nye ulljakka varmer godt i høstkulda:)

Tiden min idag blir brukt til å sitte og pugge gloser til den store gullmedaljen, vi har prøve på onsdag og det er krise! Særlig med tanke på rettskriving, kasus, idafa og verb i imperfekt. Kort sakt: det meste! Og som om ikke det var nok har jeg mistet den fine blyantspisseren min :( Dette høres kanskje ikke så ille ut, men du kan selv prøve å skrive arabisk med en ukvass blyant - det blir fort uleselig. Denne tragiske situasjonen førte til en nødshoppingtur til Nille - som forresten hjalp veldig på! Nille er en fin butikk å gjøre småshopping på, man får kjøpt masse ting for ikke så mye penger, deilig!

Jeg innså at det var 130 nye gloser bare på kapittel 7 - ai ai ai!

Nå har jeg spist taco, og i går ommøblerte jeg på rommet mitt, det ble veldig luftig her og nå er det faktisk litt bedre plass på en merkelig måte. Det føles ut som om mine 7-9 m2 ble til 12 m2, ikke vet jeg.

Det er bare 5 uker til eksamen, og det betyr at jeg ikke har tid til å skrive mer blogg for idag - See ya!

Dagens visdomsord:

Å se det vakre i livet er et spørsmål om synsvinkel

Arbeidslyst søkes!

Det er fredag og egentlig helg. Jeg var ikke på skolen i går fordi jeg følte meg så utrolig dårlig, tror jeg hadde litt feber, så fikk ikke gjort så mye fornuftig, hørte en del å musikk. Derfor skulle dagen idag bli så mye bedre, med fokus på skolearbeid osv, det gikk heller ikke så bra.Sånn har det nesten vært i to uker nå, har nesten ikke fått gjort noe ordentlig fornuftig og det byr på problemer. På grunn av dette føler jeg en stor trang til at morgendagen skal bringe en masse arbeidslyst sånn at jeg får tatt igjen det tapte, for det er bare kvalmende 6 uker igjen til eksamen, og det bekymrer meg! Så dersom noen vet om en fantastisk måte å få arbeidslyst og ork på så pliiiiz del det med meg, jeg trenger det!

Men nå skal jeg rydde og vaske rommet så det ikke distraherer meg i morgen, og i mellomtiden skal jeg høre på musikk av Ingrid Michaelson!

Eller vent, nei, det blir oktoberfest istede!

Et par kilometerlange aber!

Nå som jeg satt meg ned for å skrive litt på denne bloggen oppstod det et stort spørsmål innimeg: Hva skal jeg velge å skrive om? Hvordan skal jeg legge opp dette blogginnlegget? Hva skal jeg ikke ta med? Skal jeg som vanlig gi et ukelangt referat av mine handlinger?

Det er ikke lett å velge hva man skal ta med og ikke ta med, det er faktisk også veldig lett å glemme å få med akkurat det man satte seg ned for å skrive om. Pluteselig er liksom teksten bare en mil lang og man innser at det ikke finnes noe passende sted å putte inn et parkilometerlangt aber. Velvel, aberaber, jeg skal gjøre dette litt usystematisk, rotete og med bare høydepunkt.

Chapter 1: Et spennende møte

I går satt jeg hjemme, var forkjølet og hadde uvasket hår da det plutselig tikket inn en melding på telefonen (tikkingen kom forsåvidt fra radioens høytalere). Meldingen var fra Hanne som etterlyste noen å ta en kaffe med, og jeg stilte gladelig opp. Uten tid til å vaske håret eller gjøre andre skjønnhetsfremhevendetiltak la jeg ivei mot Tøyensentrum, og følte meg ganske tilfreds med litt frisk luft. Jeg går forbi to hotboys, og de hilser så jeg hilser tilbake og går videre. Etter å ha kommet et stykke bortover veien begynner jeg å kjenne stanken fra returpunktkontainerne og i samme øyeblikk kommer den ene fyren småløpende etter meg. Han sier at jeg så veldig søt og snill ut, og at det ville vært hyggelig å prate med meg. Jeg fikk ikke med meg hva han het, men han fikk navnet mitt så han kunne kontakte med på facern. Han sa han spilte fotball, og jeg fikk nummeret hans. Veldig artig! (Hvis han spiller på det laget jeg tror har jeg funnet profilen hans på deres hjemmeside og har et bilde som ligner litt. Jeg vet også at han i såfall er 182 cm høy, veier 75 kg, er angrepsspiller og har kontrakt ut 2011. Veldig praktisk info om en man møtte på gata!) Nå venter jeg bare på en spennende kontakt på facebook - Updates kommer dersom det skjer noe quli!

Mr. Lee sier at jeg kan ta rulletrappen med god samvittighet, men finnes det noe alternativ på Stortinget t-banestasjon? Ser bare rulletrapper der jeg!

Chapter 2: Skoleflauser

Til tross for at jeg har vært hjemme fra skolen nesten hele uken har jeg noen flauser å fortelle om. De er ikke nødvendigsvis skjedd i dette øyeblikk, men de har blitt glemt i flere blogginnlegg tidligere. Time to rewind.

For en stund siden syntes jeg det var noe særlig kjent med hun ene i klassen. Hun lignet SÅ mye på en forfatter jeg hadde sett. Jeg koblet henne til en forfatter som hadde lest høyt fra novellesamlingen sin på Natur og Ungdoms landsmøte en gang. I et modig øyeblikk konfronterte jeg henne med dette, jeg innledet meg å spørre om hun hadde skrevet en bok. Det kunne hun bekrefte at hun hadde gjort. Jeg spurte om det var en novellesamling, det var det ikke. Det førte til en enormt flau stillhet og hun gikk heldigvis videre. Så tenkte jeg ikke så mye mer over det på en stund.

Men så, plutselig i et skjebneøyeblikk ble denne personen (hun i klassen altså) nevnt av foredragsholderen i Ex.fac. Han tok opp kritikker av boken hennes, for hun var jo ingen ringere enn Åsne Seierstad! Omg! Flause! Etter å ha hørt navnet hennes ropt opp i uttallige arabisktimer og syntes det var noe kjent koblet jeg det aldri! Heldigvis har jeg noen uker på meg på å skjerpe intellektet før eksamen. Flaut! (Og litt kult å gå i klasse med Åsne Seierstad, mohaha)

Det har imidlertid skjedd flere flauser enn dette i skolesammenhenger, man har stilt teite spørsmål, kommet for sent, flirt høyt i upassende sammenhenger og ikke minst idag bestilte jeg en kakao i pausen. Fikk kakaoen foran meg, og skulle betale men så ble kortet avvist! Jeg kunne ikke annet gjøre enn å si "Ops, beklager" og gå derifra uten noe å drikke. I sånne øyeblikk hater jeg Sparebanken for at de alltid trekker årsavgiften når jeg ikke har flust med penger, og aldri får man noe beskjed om at de har gjort det heller. Utrolig teit!

Endelig skal Oslo Kommune begynne med ordentlig sortering av søppel! :D

Chapter 3: Inspirasjon

Idag føler jeg meg inspirert. Har lest litt i Kaleidoskopet, og der stod det om hvordan man kan bli en attraktiv jobbsøker. Leste litt her og der i bladet, og fant ut at det igjen var på tide å lese seg opp på informasjon om aspiranttjenesten. Å lese om hele opplegget og hvordan de velger ut personer og diverse gjorde meg inspirert og gira! Jeg fikk skikkelig lyst å ta ordentlig tak om studiene mine, for jeg følte igjen at jeg visste hvor jeg ville. Jeg leste også om praktikantopphold forskjellige steder, og tenker at jeg skal få med meg det også! Må bare finne et tidsrom der det passer inn, men tror ikke det blir et for stort problem! Jeg ble så engasjert at jeg begynte å lese på ex.facen, og Saids bok blir nå tygget like lett som bark og føler at jeg faktisk får noe ut av å interessere meg for den!

Hva skjer her utenfor Munchmuseet egentlig?

Vedsiden av meg i lesesalen satt det..

Dette er et eventyr om en uke av et liv. Eller, ikke en hel uke, mer eller mindre bare noen få dager, fire dager for å være nøyaktig. På fire dager kan det skje store (og små) saker og ting! Saker og ting som kan endre livet til en stakkars jente på Tøyen, eller ikke.

Eventyret begynte med at alle besøkende en dag reiste hjem fra Jens Bjelkesgate. Tilbake stod to gode verter, som begge vendte tilbake til hverdagslivet som var fylt med både det ene og det andre. Den ene dro dagen etter sporenstraks til Russland, mens den andre vendte tilbake til bøkene. De store og mektige bøkene som har evnen til å både fylle og tømme et menneske for livskraft og mot. Disse bøkene begynte å spise seg inn til selve roten av den jenta som var igjen. Faretruende beskjeder fra lærere om at det ikke er greit å komme uforberedt til timene, og påminnelser om de få dagene som er igjen før den første obligatoriske prøven gjorde at jenta følte et behov for å jobbe. Dagen på skolen ble brukt til skolearbeid, det ble gjort avtaler med andre om å jobbe mer dagen etter, og da var hun på plass på lesesalen klokken 08:33, selv om undervisningen ikke begynte før klokken 12:15. Dette ga flere timer med konsentrasjon, og den lille gule boken ble etterhvert fylt med ord skrevet fra både høyre og venstre.



Dagen gikk, og undervisningstimene ble lange. Spesielt ille ble de to siste timene da en lærer med sølvgrått hår stilte seg opp foran klassen. Han begynte umiddelbart å spørre utvalgte elver om å forklare skoleveien sin på arabisk, dette ble litt av en utfordring da ingen hadde tenkt over dette i forveien. Videre fulgte lesing av en dialog og etterpå mer utspørring mens læreren lo av de som gjorde feil. For den stakkars jenta føltes dette som rene torturen, to timer av livet kastet bort på to langdrøyde timer som ikke bidro til annet enn frustrasjon. Likevel bar det tilbake på biblioteket, denne gangen til et grupperom hvor det skulle øves iherdig til prøven. Timene gikk og plutselig var det stengetid for biblioteket, og to slitene studenter forlot bygningen og gikk mot t-banen. Trøttheten holdt på å ta overhånd, og det var like før øynene seg igjen på turen hjem. I leiligheten ventet et rotete rom (det hadde jo vært en del besøk den forestående helga) og sulten bet fra seg i magen. Det var bare å sette igang å lage middag, fiskegrateng og poteter stod på menyen, og fruktsalat var blitt lovet til dessert som belønning for å spise fisk og være på skolen hele dagen. Etter dette var det ikke mye av dagen igjen, det ble vasket litt klær og jenta krøp under dyna og la hodet på puta, der var det bare drømmene som ventet.

Så kom torsdagen, siste dag med forelesninger, og jenta var oppe tidlig for å lage ordentlig(e) matpakke(r) som skulle vare hele dagen. De første timene var som vanlig artige, med en engasjert foreleser blir torsdagene helt ok. Videre fulgte samtaletimer som var til å leve med. Dagen gikk, og da hun satte seg ned for å gjøre lekser ble hun bevisst på et forstyrrende element. Mobiltelefonen. Hvor var den? Hun gjorde et kjapt søk gjennom veskene og måtte konstatere at den var borte. Hun begynte å gå fra sted til sted hun hadde vært denne dagen, og en bekymret følelse begynte å bre seg gjennom kroppen: var den borte for ALLTID? Det siste stedet ble besøkt, og til sin overraskelse var den der. Noen hadde levert den inn, og de på informasjonskontoret hadde allerede sent en mail for å fortelle at de hadde funnet den! For et fantastisk sted! Da var det bare å vende tilbake til arbeidet, og etter iherdig arbeid var overraskende mange oppgaver fullført. Dette førte til en viss selfredsstillelse og jenta vendte hjem sliten. Der ble det igjen laget middag, og etterpå var hun så sliten at det bare ble tid til litt avslappning før hodet lå på puta og øynene seg igjen.


Iherdig merking av matvarer og møbler

Fredag, den siste dagen av den begivenhetsrike uka. Det ble tatt det rolig på morgenen, og jenta dro til lesesalen for å gjøre en siste innsats. På vei inn på biblioteket la hun merke til en litt kjekk ung mann som satt der og pratet i telefonen, hun tenkte at "Hmm, han der ser interessant ut" men så seg nødt til å gå inn og finne en plass, han snakket jo tross alt i telefonen. Jenta tok den første og beste plassen hun kunne finne, og arbeidet med å lese begynte. Etterhvert kom den som hadde plassen vedsiden av, og gjett hvem? JO! Den kjekke unge mannen som hadde sittet utenfor. Var det skjebnen? Hva skulle hun gjøre? Skulle hun smile til han? Lukte på han? Sende han en hemmeligvennlapp og la han vite at her var det snakk om skjebnebestemmelser og at høyere makter helt sikkert hadde plassert de vedsiden av hverandre? Dessverre valgte jenta å ikke gjøre noe med dette. Den unge mannen så jo så opptatt ut, og hvor flaut ville det ikke vært å sende han en lapp? Fristelsen var der når jenta forlot plassen sin, og den unge mannen var gått ut for å lufte seg. Hun kunne legge en lapp der og han ville ikke vite hvem som hadde lagt den der. Likevel tenkte jenta som så: Det er ikke sånn skjebnen fungerer, hadde det vært skjebnen hadde jeg snublet i trappa når jeg så han utenfor biblioteket og han hadde kommet og hjulpet meg, for det er alltid sånn skjebnen fungerer, aldri på andre måter. Og jenta levde videre på leting etter skjebneøyeblikket, og har hun ikke funnet det enda finner hun det sikkert snart!
Kanskje Elias kan hjelpe?

Torsdagskveld fra Tøyen!

Idag er det torsdag, en typisk bloggedag fordi det er den dagen jeg får helg! :D Altså, en lykksalig dag. Denne torsdagen var som torsdager flest, vi hadde ex.fac forelesning med vår aldri så lite engasjerte foreleser som både flakser som en ugle og bruker sverd som en samurai. Han er skikkelig artig! I tillegg har arabisklæreren som jeg har i flest timer lært seg navnet mitt, føler jeg, og det virker ikke alltid som om det er positivt. Hun høres ganske streng ut hele tiden, men tror kanskje hun er litt oppgitt og sliten. Ikke vet jeg.


Snikfotografi av en kjekkas på t-banen som først så ut som en highclass sportsfreak, men som i løpet av turen ble godtatt som framtidig ektemann (han vet det bare ikke selv enda) (sorry mr.I)


Idag har det vært skikkelig fint vær ute, det var hele 20 grader og sol. Dessverre ble jeg lurt av at det var litt kaldt ute i morgest, så jeg tok på min nye høstjakke som var litt for tjukk for 20 grader og sol, bajs. Ellers har jeg gått en fantastisk tur på Kampen idag, det er så mye artig å se der, idag så jeg to små jenter som var søstre, og den ene slo den andre for å få tegneblokka og løp av gårde og den minste stod igjen og gråt. Den eldste ropte: "Haha! Det er ikke min skyld hvis du går deg bort." og den minste jenta stod og gråt og så på at hun sprang. Så når søstra var ute av bildet tørket hun tårene og gikk motsatt vei, da kom søstra løpende nedover gata for å finne henne :P I tillegg til dette fant jeg en kunstbarnehage med tilhørende galleri. Fancy. I tillegg gikk jeg litt opp mot Ensjø, hvor jeg så på kule biler, og fant en kiwi som er åpen på søndager fra klokken 11 til 21. Veldig praktisk å vite!


Et hus uten vegger, men med et juletre på loftet?

Ellers har denne uken hittil bestått av skole og en lite leksemotivert Catrine. Det betyr at helga MÅ brukes til lekser, særlig ettersom det er under 2 uker til den første obligatoriske prøven. Så sorry Helena, du må nok belage deg på litt lekselesing denne helga. I tillegg har jeg gått tur hver dag, for å nå mitt mål (som jeg restartet på denne mandagen) om å gå 10.000 skritt hver dag. Idag har jeg vært veldig flink, gikk hjem fra Oslo City, og i tillegg til turen i ettermiddag ble det hele 15.026 skritt. Noe jeg selv anser som svært godt ettersom 6000 er det som er gjennomsnittet :D


En kul og gul bil

Denne uka har jeg også påkostet meg tv2 sumo, derfor har jeg sett alle de 5 første episodene av Grey's Anatomy, artig!! :D (i tillegg noen episoder fra sesong 4 for å friske opp litt)

Nå er det tid for senga.

"Ja, det fins i Alta by snø"

Denne uka har gått skikkelig fort! Den er jo kanskje ikke over enda, vi er jo bare kommet til onsdags ettermiddag, men likevel er den jo nesten over, bare 4 timer med forelesning igjen i morgen, og så er det helg! :D Helt fantastisk! Likevel tror jeg det blir en del leksegjøring denne helga, er en del å gjøre, har gloseprøve på tirsdag, wuuhu!

Denne uka som har gått veldig fort har likevel vært innholdsrik, og helgen som gikk var veldig koselig. I mangel på andre ledige venner hengte jeg en del med Marianne (det siste medlemmet av kollektivet) som kommer fra Lofoten (til mamma: nærmere bestemt fra kabelvåg). Vi lagde vaffler, så på en tv-serie Marianne har på dvd-boks, spiste popcorn og koste oss. Og på søndagen dro vi ut med bysyklene, og gikk på loppemarked på Grünerløkka. Der kjøpte jeg en kul tekanne! :D




I tillegg ble helga brukt til å prøve å sykle til skolen, for å finne veien. Da det på lørdagsformiddag ikke var flere sykler på mitt nærmeste stativ, gikk jeg litt lenger nedi gata her til neste stativ. Derfra bestemte jeg meg å ta en alternativ rute mot skolen. Dette var en rute som viste seg å ta lang tid og det endte opp med at jeg kom inn på den opprinnelige ruta, bare litt lengere opp i veien. Jeg kom fram til skolen etter svimlende 50 minutte, som var nesten bare i oppoverbakke, utrolig slitsomt. Så jeg snudde nesa hjemover og syklet nedover ring 2 helt til døra! Deilig!

Mandag var det igjen på tide med skole, og jeg dro hjemmefra tidlig for å få noen timer på lesesalen før forelesningen. Det gikk stort sett greit å sitte der, men til tider leste jeg mer på tegneseriestripene som henger der og forteller om god biblioteksskikk enn i boka. Det er liksom av og til litt vanskelig å konsentrere seg. Etter å ha hatt to timer forelesning var jeg ferdig for dagen og løp til t-banen som tok meg til Karlsrud. Der dro jeg på besøk til Eva og kidsa og det var veldig koselig! :D Fikk middag som noen andre hadde laget, og jeg fikk perle med en liten gutt og høre på lekselesning til en annen. Det var veldig artig, når man er 9 år har man ganske god fantasi, og når norskleksa går ut på å skrive spørsmål til naturen blir resultatet veldig underholdene.

Spørsmål som:
"Hva er naturen laget av?"

"Hvor mye veier det tyngste frøet som finnes på jorda?"

og "Hva er ulempen med å være et tre?"

gjorde dagen perfekt. I tillegg ble det tid til litt tv-titting, og det var ganske rart å se på vanlige tv-kanaler altså. Er jo ikke vant til det lenger.
Tirsdag var en noe annerledes dag, dagen begynte med at jeg dro på butikken for å handle inn for denne uka. Er veldig lurt å dra å handle på morgenen når man ikke er sulten, og har god tid, og ikke er sliten etter en lang dag på skolen. Dette resulterte i et godt rustet kjøleskap og matskap for bare litt over 200 kr. Ikkje ille. Videre var skoledagen fullspekket med 4 timer grammatikkforelesninger. 2 timer med gram.A og 2 med gram.B, og innimellom der to timer som ble brukt på å gjøre en gruppeoppgave som skal framføres i morgen. Denne gruppeoppgaven var å skrive en samtale mellom fire personer. Resultatet til min gruppe er en samtale som går noe slik som:

Catrine: god morgen

De andre: god morgen

Marthe (til Mari-Mathilde): hvordan går det?

M-M: Det går bra. Hvem er du? (til Amira)

Amira: Jeg heter Amira, jeg kommer fra Blystalia. Hva med dere?

Catrine: Jeg heter Catrine, og jeg kommer fra Alta.

M-M: Jeg heter M-M og kommer fra Lørenskog

Marthe: Jeg heter Marthe og kommer fra Oslo. Har du en søster? (til Catrine)

Catrine: Ja, jeg har en søster. Og Amira, har du en bror?

Amira: Nei, jeg har en søster.

M-M: Er hun stor?

Amira: Nei, hun er liten.

Catrine (til marthe): Har du et stort hus?

Marthe: Ja, huset mitt er stort og foran huset er det en vakker hage.

M-M: Har Alta by snø?

Catrine: Ja, det fins i Alta by snø

Marthe (til M-M): Har du en mann?

M-M: Ja, han er i hjertet mitt

Marthe (peker): Hva er det?

M-M: Dette er en pistol

- Alle løper og samtalen er over-

Dette kommer det til å bli veldig artig å framføre på arabisk i morgen! (Og hvis noen setninger virker lange, er det mest sannsynligvis mye kortere på Arabisk).

Et bilde av en fantastisk middag jeg laget: Hjemmelagde kjøttboller, ris og ovnsstekte tomater. Nam!



Ellers er det ikke så mye som skjer, annet enn at jeg sitter og skriver blogg når jeg burde gjort lekser, så tror jeg setter en strek her og gir meg for denne gang.

_________________________________________________________________________________

Hverdagstanker fra en som hvertfall ikke er voksen

Å bo for seg selv gir til tider en følelse av å være helt alene, uten ansvar for noen andre enn seg selv, og etterhvert nå føles det faktisk veldig deilig. Jeg føler enda at det er som å være på ferie et sted, hvor jeg bor på et lite rom og ordner egen mat mens jeg gjør forskjellige ting som å gå på skolen, dra på kafé, gjøre lekser, sitte på lesesal og motta post til en adresse som virker fremmed. Å se navnet sitt, og under det en adresse som ikke er den samme du har hatt hele ditt liv føles litt rart, men likevel, det hele korresponderer på en eller annen måte med feriemodusen min. Hele tiden jeg har vært her har jeg trøstet meg med at det sikkert blir bedre når man får litt mer rutine på ting, og nå har jeg snart gått gjennom min første uke med nye rutiner, og konklusjonen er at jeg sikkert trenger flere uker med "rutiner" før det føles som om jeg har de inne.

Bysykkel<3

Denne uken har jeg bestilt bysykkelkort, og jeg har funnet ut at det er helt fantastisk å sykle. Du får sett masse ting på kort tid, og du føler at du får inn bypulsen. Visst ser folk litt merkelig på meg når jeg sykler (uten at jeg aner hvorfor), men de er sikkert bare misunnelig på meg som får flyte avgårde på en sykkel mens jeg observerer det artige livet. Ikke bare har jeg syklet, men jeg har også gått en tur i området her for å bli litt bedre kjent. Da fant jeg en koselig park, med en like koselig park rett vedsiden av. Der gikk jeg litt rundt og fant et slags basseng, et veldig idyllisk sted med fine blomster rundt omkring. Mine sanser sa at jeg mest sannsynligvis befant meg på "idylliske Kampen", og det var sant. Jeg gikk litt rundt og betraktet de ultra koselige blokkene og de små husene rundt omkring, og jeg fant også en veldig kul gate

Bøgata (haha, der er det sikkert skummelt på kvelden)

På min tur rundt på Kampen, et sted jeg også besøkte med sykkel, fant jeg en butikk som bare er 300 skritt fra kjøkkenet mitt. Og det tar ca 3 min og 17 sekunder å gå derfra og til kjøkkenet. Så vet du det.


Studentlivet
Livet som student er helt greit, man føler at man flyter avgårde i en verden der alle har mer kontroll over studiene sine enn du, og at man ikke klarer å holde hodet over vannet. Eksamensnervene kommer i rykk og napp, selv om det enda er 3 måneder igjen til eksamen. Man sitter med en følelse av at tiden ikke kommer til å rekke til, selv om det som regel går bra hvis man bare senker skuldrene og gjør det man skal. Det er likevel en utfordring å strukturere dagene sine lurt, så man får utnyttet tiden godt. Og det skal også noe til å motivere seg selv til å lese, men det skal nok gå bra. Denne uken har jeg faktisk møtt opp på skolen tidligere enn jeg måtte 3 dager, og det har hjulpet masse! Likevel er hver dag forskjellig, og man lærer så mye nytt hele tiden at det er som om hodet skal eksplodere. Sånn som idag skulle jeg våkne to fantiske timer med ex.fac som begynner klokken 08.15. Man kan si at morfener og syntaks alltid er spennende saker å lære om, derfor holdt jeg også på å forsove meg til disse timene etter å ha gjort et helhjertet forsøk på å lese de fire første kapitlene i går kveld. Dette førte til ekstrem trøtthet (selv om jeg ikke fullførte de), noe som gjorde det ekstra vanskelig å komme seg opp. Men aldri om jeg svikter, så jeg hev meg rundt og kom meg til t-banen og skolen i morgest (med litt hjelp fra fra bysyklene <3 href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjC3CcnvH4CMXMImHNgSkYRRPa_8T6GTJ8U6Af8dmENE0-TUJqY18YtusIr-6-uKzWLO1aCGeuBXv0doSEWtWAn6sEnA1noIxQKiAIwMx4Ld0FhcsIiAk0X1YBOdVYV7jqvZnebesxlXf-h/s1600-h/Bilde231.jpg">

Denne boken heter "Standard Arabic - An elementary intermediate course". Det man ikke ser på bildet er at den er på tykkelse med en murstein, og inneholder enorme mengder med kunnskap. Det er helt utrolig at det kan være så utfordrende å lære et språk (selv om jeg bare har prøvd i to uker). Noen dager føler jeg meg kjempe flink, andre dager skikkelig dårlig. Dette er noe som svinger flere ganger om dagen også, gjerne fra forelesning til forelesning, og det er ikke noe annet som hjelper enn å lese masse hjemme, og det skal jeg virkelig gjøre! Nå har jeg til og med flyttet den ene gruppeundervisningen min (haha, fordi den gruppen hadde over 50 påmeldte, noe som er litt i drøyeste laget for en "gruppe") så jeg får fri hver fredag! Det betyr at hvis jeg er flink og blir ajour, så kan jeg bruke fredager på å repetere det som har vært for uken som var, og begynne å se på det som kommer uken etter, for det er alltid lurt å lære seg glosene før timene. Da får man bare lært de enda bedre. Ny taktikk fra denne fredagen av for å si det sånn. Uansett, denne bloggen og ut i den store store verden bloggen kommer sikkert til å bli noe preget av mine arabisk studier som tiltider får meg til å ville rive av meg håret mens de andre ganger får meg til å føle meg stolt som kan lese fra høyre til venstre selv om jeg ikke alltid vet hva det jeg leser betyr.

Voksenhet
Jeg har nevnt i en annen blogg at jeg ikke ville bli voksen med det første, og at det ikke er noen sjans for at jeg skal bli det med et uhell med det første fikk jeg bekrefet av en jente i går. Når jeg skulle levere tilbake bysykkelen etter min første sykkeltur kom hun bort og spurte hvordan man fikk låne en sånn sykkel, jeg forklarte hvordan man fikk det, og så spurte hun om jeg trengte sykkel for å komme meg på jobb. Jeg sa at nei, men jeg kunne bruke den til å komme meg til skolen. Hun så på meg, og spurte "Jobber du på skolen", så sa jeg at nei, jeg gikk på skole. Hun så ganske rart på meg, og jeg forklarte at jeg gikk på skole for voksene. Denne uttalelsen fikk henne til å se på meg med enda større øyne og si (ganske forskrekket) "ER DU VOKSEN?!?" Det fikk meg til å skjønne at jeg er langt fra voksen, og alt jeg fikk sakt til henne var at jeg på en måte var nesten voksen. Haha, jeg blir sikkert aldri voksen (selv om jeg har forhåndsstemt)



Nå er det torsdag, og jeg sitter å hører på opptak fra mitt nye favoritt radioprogram - Jungeltelegrafen! Fantastisk spennende musikk fra alle verdenshjørner, det er en fryd å høre på!

PS: Dersom du er interessert i å lese om min fantastiske sommerjobb, flytting og første skoledag passer det bedre å gå til www.utidenstorestoreverden.blogspot.com

Galskap!

Nå er jeg blitt av en bassil, en slags spillegalskap! Alt jeg nå ønsker er å bli oppringt av P4 og vinne lyden av norge! Det er mitt størtse ønske akkurat nå, og dagene mine blir litt kortere på jobb når man har noe å glede seg til. Hele tiden venter jeg på at radioen skal annonsere at lyden av Norge begynner, og hver gang blir jeg like skuffet over at de ikke ringte meg denne gangen heller. Selv om jeg ikke er garantert å vinne om de ringer meg, og jeg vet at jeg mest sannsynlig vil joine klubben med alle de andre hundrevis av folkene som har gjettet feil, men det er en viss sjanse for å faktisk vinne også. Og det er den sjansen som driver meg! Hver gang noen gjetter, så kjenner jeg inni meg at nei, de får feil, de gjettet ikke mitt svar. Og nå begynner jeg å bli gal. Min jobb er jo å ta telefonen når noen ringer, men når noen ringer midt i en lyden av Norge runde kjenner jeg at jeg blir irritert inni meg, jeg vil jo høre om noen stikker av med premien jeg har lyst på!! Det er ikke så ofte jeg ønsker så sterkt å vinne én spesiell konkurranse, og spesielt ikke lyden av norge konkurransene, men nå, nå er jeg bitt av bassillen, og jeg har lyst å vinne! KAN DE IKKE BARE RINGE MEG??????!?!??! Jeg ville i hvertfall fått vite om jeg har gjettet riktig eller ikke.. Og det ville vært deilig.

Ferdig!

Det er kanskje tidlig å begynne å blogge om den store verden, spesielt siden man enda befinner seg i Alta, men likevel er den store verden overalt, også her, for nå er vi sluppet løs. Gjennom de 13 siste årene har vi gått på grunnskole og videregående skole. Begge er instutisjoner som passer på deg, og som hjelper deg å klare deg. De er fylt av snille, strenge, teite, artige og kule lærere som gjør sitt ytterste for at akkurat DU skal lære det du må og bestå. Men nå er vi ferdige med det, vi er sluppet løs etter den siste eksamenen. Vi er fri til å gjøre det vi vil, og det er ingen som har tenkt å holde oss i hånden og beskytte oss gjennom alle livets utfordringer. Vi har jo selvfølgelig foreldre, som kanskje ønsker og som til tider gjør dette og som vil hjelpe oss som best de kan, men i bunn og grunn er vi ikke sikret noe som helst. Vi er ikke sikret å ha en skole som jobber for at vi skal bestå, vi er ikke sikret å ha en jobb, et sted å bo eller noe annet. De fleste av oss har søkt på skoler og jobb for det året som kommer, men hva med året etter? Eller hva med resten av livet? Poenget er at man er ikke sikret for alltid, vi er snart "voksne" og vi må ta ansvar for oss selv. Litt av et steg å ta, litt av en barriere å ha brutt.

Å bryte barrierer for seg selv (og kanskje for hele resten av verden) er kanskje det det meste handler om. Skal man vokse og utvikle seg må man tørre, og selvfølgelig er det lov å være engstelig og nervøs, men som det meste annet her i livet er det vanskeligste bare å begynne. Jeg er veldig stolt av å ha fått vært en del av en så fantastisk gjeng de siste årene, en gjeng som har vokst med hverandre, en gjeng med mennesker som tør å satse. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg ikke føler et eneste stikk av engstelse med å flytte fra det trygge Alta, men jeg tror det blir svært nyttig og læringsrikt. Og sånn blir det for de fleste av oss, vi reiser utover det ganske land (og noen på turer til ulike verdenshjørner) og skal klare oss selv. Vi skal snart stå med nøkler til vårt nye rom/leilighet/hybel/etc, og være på egen hånd. Likevel er det en hel sommer foran oss, og etter å ha holdt på å lenge og prøvd å finne sted å bo, bestemme studier er det nå på tide å leve litt i nuet. Resten av sommeren skal bli fantastisk, spesielt idag! Jeg skal forberede huset på en nytt "familiemedlem" som som skal bo her noen uker, og det blir kult!

Å reise ut i den store verden er kult!

Det blir tøft, det blir spennende, det blir skremmende, det blir rått!

(PS! 3DRA er ikke lenger 3Dra, og har opprettet en blogg som vil kunne fortelle noe om deres turer ut i den store store verden )

Frustrasjon og noe som minner om desperat jakt

Er fristet til å kalle dette innlegget også for en slags statusoppdatering, men det er for dårlig at man blogger så sjeldent at alt blir oppdatering. Blah, så det skal jeg ikke gjøre.

Nå har det seg sånn at det er ca. 9 uker til 1. August! For noen virker det kanskje lenge, men for en som skal flytte ca da, og ikke har noe sted å bo, virker det som veldig kort tid! Tida går så alt for fort, og timesvis med leting etter et sted å bo har gitt små resultater. Har blitt tilbudt en hybel i et kollektiv, men den står enda på vent. Klarer ikke bestemme meg for å bare ta den usett, spesielt når det også er et kollektiv. Hvorfor er man utstyrt med noe kalt tvil? Dersom jeg ikke snart får noen svar fra de tusenvis av andre stedene jeg har kontaktet blir jeg nødt til å slå meg til ro med det jeg har fått. Og det er jo ikke nødvendigvis negativt, men det forutsetter at det enda venter på meg, og jeg vet ikke hvor lenge de vil vente. Huff og huff. Dette er langt verre enn jeg forventet at det skulle være, trodde det skulle bli vanskelig, men trodde også at universet skulle smile til meg som det så ofte gjør. Jeg er takknemlig for å ha fått et positivt svar, men det er så alt for mange motsatte svar, og så alt alt for mange som aldri svarer!

Min frustrasjon går ikke bare på de leilighetene og hyblene man finner på finn.no eller hybel.no, men også på studentboligene, og ikke minst skolesystemet. Man får nemlig ikke vite om man er kommer inn, og hva man er kommet inn på før ca. 20. Juli! Altså, ikke så lenge før man skal begynne der, og altså ikke så lenge før alle bostedene man har råd til er opptatt. Jeg har heldgvis et stort flertall av mine ønsker i Oslo, så føler meg ganske garantert å få skoleplass der. Men hva med de som har forskjellige steder på sine tre første ønsker? De får ikke vite hvor de skal før 20. Juli! UTROLIG! I tillegg er det studentboligene! De gir meg jo aldri svar på søknadene mine, ja for jeg har til og med sett meg nødt til å sende to siden den jeg sendte i FEBRUAR ikke har gitt noen resultater. UFLAKS! Det samme med nordnorsken, jeg har riktignok akkurat søkt der, men de har hovedopptaket sitt 15. August!!! Betyr det at man ikke får svar før 15. August?!?!? Hva for slags syke system er det? Forventer de at man skal sitte på ventebenken til 15. August? Man bør jo få en pekepinn på om man kommer inn der eller ikke, hvis ikke er det lett for at man kontraktbinder seg både her og der for å være sikret tak over hodet til en pris man har råd til.

Det er utrolig, hvorfor i all verden er det så korka? Og hvorfor skal det være så vanskelig å finne et sted å bo? Ikke vet jeg, men jeg skal ikke gi opp av den grunn.. Det er bare så innmari kjedelig å vente og vente på svar på sine mange mail og søknader om sted å bo!

Up 2 date!

Juhuu, her kommer en liten oppdatering på korleis ståa er:



Idag er det mandag og 13. April, det betyr at det er ca. 4 måneder til skolen begynner til høsten, ergo bare 4 måneder til jeg bør ha fått skoleplass og et sted å bo. Tida går alt for fort! Det er bare 2 dager til søknadsfristen på samordnaopptak.no går ut, og heldigvis tror jeg at jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre! (HURRA!! HURRA!! HURRA!!)



Topp 3 på søknadslisten ser sånn ut:



1. Asiatiske og afrikanske studier (UiO)

2. Internasjonale studier (UiO)

3. Samfunnsøkonomi (UiO)

Med nærmere ettertanke, etter å ha skrevet at jeg har bestemt meg, føler jeg usikkerheten spre seg i kroppen. Herregud! Nå er snart søknadsfristen ute, og man bør i hvertfall føle at man har gjort det riktige når man sender inn søknaden. Baaah, hvorfor måtte jeg begynne å tvile igjen.. Serriberri, blir nesten gal av dette her..

Ellers nærmer slutten på påskeferien seg, og jeg gleder meg virkelig til å ta tak i de siste månedene på skolen! Wuuhu!

Torsdag

Nå er det en stund siden sist jeg beæret denne bloggen med mitt nærver, men jeg føler at det er greit å bare besøke den når jeg kan. Jeg har nemlig mye å gjøre for tiden, og tror ikke jeg kjeder meg ett sekund. Nå sitter jeg jo her, så jeg gjør jo ikke så mye annet enn dette, men det er ikke fordi jeg kjeder meg. Jeg venter nemlig bare på at klokken skal nærme seg åtte, da natur og ungdom står for tur.

I løpet av de siste ukene har jeg hatt mye å gjøre på skolen, og allerede på mandag har vi forestilling med fortellerteater. Tiden går så alt for fort, og det er bare en uke siden vi bestemte oss for forestillingsdato. Derfor skal vi jobbe hele helga, og jeg tror det blir slitsomt. Har ikke hatt en eneste dag fri på lenge, og får ikke helt fri før påskeferien. Selv da blir det nok en del leksegjøring, dessverre.

Ellers jobber jeg, Heidi Marlene og Lillian på med kammerspillforestillingen vår. Vi har kommet på en del idéer, og det tror jeg kan bli veldig gøy. Vi prøver å få gjort så mye som mulig før påske, og tiden er knapp siden jeg reiser på studietur til Oslo på tirsdag. Der skal jeg befinne meg helt til søndag, og jeg tror studieturen kan bli veldig gøy! Helgen skal jeg tilbringe i Oslo for å slippe å betale en formue i flybillett hjem på fredagen.

Påska skal jeg tilbringe hjemme, skal gjøre lekser og jobbe med å slappe av. Samtidig planlegger jeg flytting til høsten, noe jeg tror kan bli veldig spennende. Må bare komme inn på skole og finne et sted å bo.

Et innlegg om flytting og videre skolegang kommer snart :)

Dagen som skulle bli så bra

I dag begynte dagen som så mange andre dager, stod faktisk opp når klokka ringte og gikk i dusjen. Dessverre har jeg fått den uvanen at jeg liker å dusje lenge, og dusjen varte i et par minutter mer enn planlagt. Derfor ble tidsskjemaet litt annerledes, men det gjorde ikke noe. Jeg spiste likefult frokost og smurte matpakke.

Etter å ha fått min kjære søster med på lasset bar det avgårde til skolen, turen gikk greit og jeg kom som vanlig et par minutter for sent til første time uten at det ble noe stort sirkus ut av det.

De første timene hadde vi norsk, og etter å ha funnet den flotte grønne norskboka i går kveld ble timen helt OK. Jeg samarbeidet med MJ og i løpet av de to timene forutså jeg at dette kom til å bli en helt fantastisk dag. Timene på skolen kom til å gå i ett, og det ville ikke bli noe problem å få de til å gå. Med både sirkusartister og religionsundervisning med besøk av en muslim så skoledagen veldig lys ut.

Timene med sirkusartistene ble veldig artige, jeg gikk litt tidlig fordi jeg plutselig skulle sitte barnevakt for lille Jesper. Jeg kom til Birgit og hun var akkurat ferdig å stappe i han litt ekstra mat så i hvertfall det ikke skulle bli noe problem. Jeg og Jesper hadde det veldig fint sammen, og etter litt over en time kom min søster tilbake. Jeg startet turen tilbake til skolen og skulle bare fylle litt bensin. Hele barnevaktoppdraget tok litt lengere tid enn forventet, men jeg skulle i hvertfall nå muslimen, trodde jeg.

Da jeg stoppet på Statoil på Elvebakken fikk jeg mange beskjeder om at det ene dekket var ganske flatt, etter å ha fylt bensin prøvde jeg å fylle dekket med luft. Håpet steg i meg da det hvertfall ble litt større, men jeg skjønte raskt at dette var punktert da jeg kunne høre luften sile ut. Aldri før har jeg punktert og i min villfarelse ringte jeg min bror André. Han hadde ikke tid til å komme og hjelpe meg, og rådet meg til å kjøre til Stål og Gummi. Etter å ha fylt litt mer luft etter at mye hadde seget ut kjørte jeg avgårde dit. Tusen tanker fór gjennom hodet mitt, og min største bekymring var at dette kunne gjøre problemet verre.

Da jeg kom til Stål og gummi forklarte jeg prolemet og fikk en prisantydning på skifte av nytt dekk. 1525 kr! Blah! Jeg prøvde så å ringe mine foreldre som eier bilen for å sjekke at dette gikk greit, men fikk ikke svar fra noen av de. Heldigvis kom André for å hjelpe meg og vi fant en løsning. Etter å ha ventet litt på at bilen skulle bli klar kunne jeg endelig sette kursen tilbake til skolen.

Jeg kom alt for sent til religionstimen, og fikk ikke så mye ut av muslimbesøket selv om det virket som om han hadde forklart mye viktig.

Etter å ha tilbrakt kanskje 40 minutter på skolen var religionstimen over, og til min store forskrekkelse hadde vi fri i den siste timen. Jeg som hadde vært borte måtte derimot prøve å få tak i billetten til Dråpen, men lærer Heidi var utilgjengelig. Til slutt måtte jeg bare dra hjem, og fikk tak i June på sms. Hun var i nærheten av Heidi og jeg fikk snakket med henne i firetida. Da var det bare 40 minutter til jeg skulle dra hjemmefra og jeg gadd ikke lage noe middag.

Så bar det avgårde mot drilling og Dråpen, en forestilling som var ganske annerledes enn forventet. Etterpå dro jeg med Hanne og vi snakket om alt og ingenting. Det var koz.

Dagen som skulle bli så utrolig bra ble alt annet enn forventet, likevel er jeg fornøyd med utfallet og føler at jeg er flere erfaringer rikere.

Blogging og stuff

Nå er det lenge siden jeg har blogget, har prøvd å begynne igjen flere ganger, men uten hell. Jeg vet ikke helt hva det er, har bare ikke følt meg særlig motivert til noe som helst, og i hvertfall ikke blogging. Men denne uka har det skjedd noe helt spesielt, det er som om noe har begynt å våkne i meg igjen. Jeg er ikke like trøtt som før, ikke like giddalaus og ikke like dårlig til å gjøre lekser.

Det hele begynte på mandag. Det var en helt vanlig morgen, jeg stod opp og var like trøtt som alltid på mandager. Kledde på meg, gikk på kjøkkenet, så på klokka at den var fem over åtte noe som ga lite tid til frokostspising. Og da, da var det som om et lys tentes i hodet mitt, hvis jeg ikke hadde tid til frokost burde jeg likevel putte i meg noe som kunne få meg gjennom timene fram til halv ti? Og der stod den, den boksen som har blitt forsømt i flere måneder, den stod der og lyste mot meg grønn som aldri før: Möller's dobbel!

Jeg så på den, og bestemte meg for å ta et par. Sammen med et glass vann gikk det glatt, og jeg tok med meg en banan i farta. På skolen merket jeg etterhvert virkningen. Jeg klarte å holde meg våken og konsentrert gjennom hele norsktimen, og timene etter gikk glatt. Jeg følte jeg fikk mer energi, og humøret steg. Sammen med et helt fantastisk vær, med sol og fine temperaturer ble dagen flott!

Nå føler jeg meg kvikk og rask, og er trofast mot dette kosttilskuddet som har dratt meg opp fra en tilstand der jeg har følt meg sliten. Fantastisk!