Det er ikke sånn her i livet at ting skal være enkelt. Nei, det skal heller være rett og slett litt vanskelig så ofte som mulig. Det skal være litt ufordrende å lære å knyte skoene sine selv, akkurat som det skal være veldig utfordrende å velge hvor beina med de nyknytte skoene skal gå. Øst, vest, nord eller sør? Eller midt i mellom? Det er ikke bare, bare å plante beina godt, trø stødig, ta de riktige valgene når terrenget blir litt ulent, men det er vel ikke meningen heller? For hvordan skal vi lære hvis det ikke er litt vanskelig, er det lett så kunne vi det jo egentlig i utgangspunktet? Men hvor går grensen, hvor er bristepunktet? Hvor er punktet der man skjønner at det ikke går lenger, man må gå tilbake til utgangspunktet og revurdere planen, legge ny strategi, tegne opp ruta på nytt? I følge Suverin Suveren er det aldri forsent å snu, men snu til hva da? Snu hvor? Noen ganger kommer man jo så langt at man aldri kan gå helt tilbake, du kan ikke gå til nullpunktet og starte regnestykket på nytt. Du er nødt til å regne med de verdiene du har for å fnne x.Boligjakt i Oslo er som en 100 mils etappe over et øde viddelandskap hvor solstikken har gitt deg luftspeilinger overalt. Du ser at det er noe der, du prøver å nærme deg det, for så å finne ut at nei, det var ikke der for deg allikevel. Er jo enda 2 uker igjen før fristen jeg har satt meg går ut, men etter 2 måneder med leiting er jeg ganske lei. Skal holde ut de 2 siste ukene, men det blir ikke en dag ekstra! Livet mitt er utfordrende nok, jeg trenger ikke flere usikre momenter, takk!
