Dette er et eventyr om en uke av et liv. Eller, ikke en hel uke, mer eller mindre bare noen få dager, fire dager for å være nøyaktig. På fire dager kan det skje store (og små) saker og ting! Saker og ting som kan endre livet til en stakkars jente på Tøyen, eller ikke.
Eventyret begynte med at alle besøkende en dag reiste hjem fra Jens Bjelkesgate. Tilbake stod to gode verter, som begge vendte tilbake til hverdagslivet som var fylt med både det ene og det andre. Den ene dro dagen etter sporenstraks til Russland, mens den andre vendte tilbake til bøkene. De store og mektige bøkene som har evnen til å både fylle og tømme et menneske for livskraft og mot. Disse bøkene begynte å spise seg inn til selve roten av den jenta som var igjen. Faretruende beskjeder fra lærere om at det ikke er greit å komme uforberedt til timene, og påminnelser om de få dagene som er igjen før den første obligatoriske prøven gjorde at jenta følte et behov for å jobbe. Dagen på skolen ble brukt til skolearbeid, det ble gjort avtaler med andre om å jobbe mer dagen etter, og da var hun på plass på lesesalen klokken 08:33, selv om undervisningen ikke begynte før klokken 12:15. Dette ga flere timer med konsentrasjon, og den lille gule boken ble etterhvert fylt med ord skrevet fra både høyre og venstre.
Dagen gikk, og undervisningstimene ble lange. Spesielt ille ble de to siste timene da en lærer med sølvgrått hår stilte seg opp foran klassen. Han begynte umiddelbart å spørre utvalgte elver om å forklare skoleveien sin på arabisk, dette ble litt av en utfordring da ingen hadde tenkt over dette i forveien. Videre fulgte lesing av en dialog og etterpå mer utspørring mens læreren lo av de som gjorde feil. For den stakkars jenta føltes dette som rene torturen, to timer av livet kastet bort på to langdrøyde timer som ikke bidro til annet enn frustrasjon. Likevel bar det tilbake på biblioteket, denne gangen til et grupperom hvor det skulle øves iherdig til prøven. Timene gikk og plutselig var det stengetid for biblioteket, og to slitene studenter forlot bygningen og gikk mot t-banen. Trøttheten holdt på å ta overhånd, og det var like før øynene seg igjen på turen hjem. I leiligheten ventet et rotete rom (det hadde jo vært en del besøk den forestående helga) og sulten bet fra seg i magen. Det var bare å sette igang å lage middag, fiskegrateng og poteter stod på menyen, og fruktsalat var blitt lovet til dessert som belønning for å spise fisk og være på skolen hele dagen. Etter dette var det ikke mye av dagen igjen, det ble vasket litt klær og jenta krøp under dyna og la hodet på puta, der var det bare drømmene som ventet.
Så kom torsdagen, siste dag med forelesninger, og jenta var oppe tidlig for å lage ordentlig(e) matpakke(r) som skulle vare hele dagen. De første timene var som vanlig artige, med en engasjert foreleser blir torsdagene helt ok. Videre fulgte samtaletimer som var til å leve med. Dagen gikk, og da hun satte seg ned for å gjøre lekser ble hun bevisst på et forstyrrende element. Mobiltelefonen. Hvor var den? Hun gjorde et kjapt søk gjennom veskene og måtte konstatere at den var borte. Hun begynte å gå fra sted til sted hun hadde vært denne dagen, og en bekymret følelse begynte å bre seg gjennom kroppen: var den borte for ALLTID? Det siste stedet ble besøkt, og til sin overraskelse var den der. Noen hadde levert den inn, og de på informasjonskontoret hadde allerede sent en mail for å fortelle at de hadde funnet den! For et fantastisk sted! Da var det bare å vende tilbake til arbeidet, og etter iherdig arbeid var overraskende mange oppgaver fullført. Dette førte til en viss selfredsstillelse og jenta vendte hjem sliten. Der ble det igjen laget middag, og etterpå var hun så sliten at det bare ble tid til litt avslappning før hodet lå på puta og øynene seg igjen.
Iherdig merking av matvarer og møbler
Fredag, den siste dagen av den begivenhetsrike uka. Det ble tatt det rolig på morgenen, og jenta dro til lesesalen for å gjøre en siste innsats. På vei inn på biblioteket la hun merke til en litt kjekk ung mann som satt der og pratet i telefonen, hun tenkte at "Hmm, han der ser interessant ut" men så seg nødt til å gå inn og finne en plass, han snakket jo tross alt i telefonen. Jenta tok den første og beste plassen hun kunne finne, og arbeidet med å lese begynte. Etterhvert kom den som hadde plassen vedsiden av, og gjett hvem? JO! Den kjekke unge mannen som hadde sittet utenfor. Var det skjebnen? Hva skulle hun gjøre? Skulle hun smile til han? Lukte på han? Sende han en hemmeligvennlapp og la han vite at her var det snakk om skjebnebestemmelser og at høyere makter helt sikkert hadde plassert de vedsiden av hverandre? Dessverre valgte jenta å ikke gjøre noe med dette. Den unge mannen så jo så opptatt ut, og hvor flaut ville det ikke vært å sende han en lapp? Fristelsen var der når jenta forlot plassen sin, og den unge mannen var gått ut for å lufte seg. Hun kunne legge en lapp der og han ville ikke vite hvem som hadde lagt den der. Likevel tenkte jenta som så: Det er ikke sånn skjebnen fungerer, hadde det vært skjebnen hadde jeg snublet i trappa når jeg så han utenfor biblioteket og han hadde kommet og hjulpet meg, for det er alltid sånn skjebnen fungerer, aldri på andre måter. Og jenta levde videre på leting etter skjebneøyeblikket, og har hun ikke funnet det enda finner hun det sikkert snart!
Kanskje Elias kan hjelpe?
Eventyret begynte med at alle besøkende en dag reiste hjem fra Jens Bjelkesgate. Tilbake stod to gode verter, som begge vendte tilbake til hverdagslivet som var fylt med både det ene og det andre. Den ene dro dagen etter sporenstraks til Russland, mens den andre vendte tilbake til bøkene. De store og mektige bøkene som har evnen til å både fylle og tømme et menneske for livskraft og mot. Disse bøkene begynte å spise seg inn til selve roten av den jenta som var igjen. Faretruende beskjeder fra lærere om at det ikke er greit å komme uforberedt til timene, og påminnelser om de få dagene som er igjen før den første obligatoriske prøven gjorde at jenta følte et behov for å jobbe. Dagen på skolen ble brukt til skolearbeid, det ble gjort avtaler med andre om å jobbe mer dagen etter, og da var hun på plass på lesesalen klokken 08:33, selv om undervisningen ikke begynte før klokken 12:15. Dette ga flere timer med konsentrasjon, og den lille gule boken ble etterhvert fylt med ord skrevet fra både høyre og venstre.
Dagen gikk, og undervisningstimene ble lange. Spesielt ille ble de to siste timene da en lærer med sølvgrått hår stilte seg opp foran klassen. Han begynte umiddelbart å spørre utvalgte elver om å forklare skoleveien sin på arabisk, dette ble litt av en utfordring da ingen hadde tenkt over dette i forveien. Videre fulgte lesing av en dialog og etterpå mer utspørring mens læreren lo av de som gjorde feil. For den stakkars jenta føltes dette som rene torturen, to timer av livet kastet bort på to langdrøyde timer som ikke bidro til annet enn frustrasjon. Likevel bar det tilbake på biblioteket, denne gangen til et grupperom hvor det skulle øves iherdig til prøven. Timene gikk og plutselig var det stengetid for biblioteket, og to slitene studenter forlot bygningen og gikk mot t-banen. Trøttheten holdt på å ta overhånd, og det var like før øynene seg igjen på turen hjem. I leiligheten ventet et rotete rom (det hadde jo vært en del besøk den forestående helga) og sulten bet fra seg i magen. Det var bare å sette igang å lage middag, fiskegrateng og poteter stod på menyen, og fruktsalat var blitt lovet til dessert som belønning for å spise fisk og være på skolen hele dagen. Etter dette var det ikke mye av dagen igjen, det ble vasket litt klær og jenta krøp under dyna og la hodet på puta, der var det bare drømmene som ventet.
Så kom torsdagen, siste dag med forelesninger, og jenta var oppe tidlig for å lage ordentlig(e) matpakke(r) som skulle vare hele dagen. De første timene var som vanlig artige, med en engasjert foreleser blir torsdagene helt ok. Videre fulgte samtaletimer som var til å leve med. Dagen gikk, og da hun satte seg ned for å gjøre lekser ble hun bevisst på et forstyrrende element. Mobiltelefonen. Hvor var den? Hun gjorde et kjapt søk gjennom veskene og måtte konstatere at den var borte. Hun begynte å gå fra sted til sted hun hadde vært denne dagen, og en bekymret følelse begynte å bre seg gjennom kroppen: var den borte for ALLTID? Det siste stedet ble besøkt, og til sin overraskelse var den der. Noen hadde levert den inn, og de på informasjonskontoret hadde allerede sent en mail for å fortelle at de hadde funnet den! For et fantastisk sted! Da var det bare å vende tilbake til arbeidet, og etter iherdig arbeid var overraskende mange oppgaver fullført. Dette førte til en viss selfredsstillelse og jenta vendte hjem sliten. Der ble det igjen laget middag, og etterpå var hun så sliten at det bare ble tid til litt avslappning før hodet lå på puta og øynene seg igjen.
Iherdig merking av matvarer og møbler
Fredag, den siste dagen av den begivenhetsrike uka. Det ble tatt det rolig på morgenen, og jenta dro til lesesalen for å gjøre en siste innsats. På vei inn på biblioteket la hun merke til en litt kjekk ung mann som satt der og pratet i telefonen, hun tenkte at "Hmm, han der ser interessant ut" men så seg nødt til å gå inn og finne en plass, han snakket jo tross alt i telefonen. Jenta tok den første og beste plassen hun kunne finne, og arbeidet med å lese begynte. Etterhvert kom den som hadde plassen vedsiden av, og gjett hvem? JO! Den kjekke unge mannen som hadde sittet utenfor. Var det skjebnen? Hva skulle hun gjøre? Skulle hun smile til han? Lukte på han? Sende han en hemmeligvennlapp og la han vite at her var det snakk om skjebnebestemmelser og at høyere makter helt sikkert hadde plassert de vedsiden av hverandre? Dessverre valgte jenta å ikke gjøre noe med dette. Den unge mannen så jo så opptatt ut, og hvor flaut ville det ikke vært å sende han en lapp? Fristelsen var der når jenta forlot plassen sin, og den unge mannen var gått ut for å lufte seg. Hun kunne legge en lapp der og han ville ikke vite hvem som hadde lagt den der. Likevel tenkte jenta som så: Det er ikke sånn skjebnen fungerer, hadde det vært skjebnen hadde jeg snublet i trappa når jeg så han utenfor biblioteket og han hadde kommet og hjulpet meg, for det er alltid sånn skjebnen fungerer, aldri på andre måter. Og jenta levde videre på leting etter skjebneøyeblikket, og har hun ikke funnet det enda finner hun det sikkert snart!
Kanskje Elias kan hjelpe?
