17. Mai før påske?

Jeg har i flere dager gått rundt med en voksende følelse inni meg, jeg vil ha 17. Mai, og jeg vil ha det nå! Sanger som "Kom mai du skjønne milde", "Barnas nasjonalsang" og "Norge i rødt, hvitt og blått" surrer på hjernen min, mens jeg med glede ser på at snøen ute forsvinner.
Jeg føler meg lykkelig når jeg tenker på 17. Mai, det gir meg en gledesfølelse som sprer seg til alle deler av kroppen, og jeg er klar for at den dagen skal komme fortere enn svint. Likevel er det helt ulogisk å glede seg når man har eksamen 18. Mai, men uansett, 17. Mai er en herlig dag.

Hurra! Under 2 måneder igjen!

Universet i en liten boble

Det er rart hvordan livet og universet som er så tøyelig ofte blir skrumpet inn så mye. Når alt kommer til alt og hverdagen setter inn er det de små tingene som opptar deg. Hva skal du ha til middag, hva skal du se på tv i kveld, hvordan går det med leksene, når er maskinen med klær ferdig, etc. Du bekymrer deg for hverdagslige ting som om du får nok tannkrem ut av den så godt som tomme tuben til at du kan pusse tennene, hvor mye koster en pakke kjøttdeig og hvor mye grønnsaker kan du kjøpe og spise før de blir dårlige. Det er ikke lett å ha et bredt perspektiv når verden hele tiden blir så liten. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at det var en storby, og det er jo forsåvidt en storby, bare at jeg ikke ser så mye av den i mitt daglige liv. Jeg går stort sett den samme veien til t-banen, tar banen til skolen og er der til ettermiddagen før jeg setter kursen hjemover. Dersom jeg beveger meg rundt i bykjernen er heller ikke det så stort og fremmed lenger, og det er ikke vanskelig å finne fram. Det er først hvis man skal trekke inn alle ansiktene og alle menneskene og husene og leilighetene at det blir en storby. Det er mye av byen jeg aldri ser fordi jeg ikke reiser den veien eller har noe der å gjøre. Så hjernen min har komprimert byen til en passelig størrelse som den kan akseptere og observere. Jeg ser ikke lenger ansiktene til alle jeg går forbi på gata, jeg kjenner så vidt igjen folk fra min egen oppgang. Det er rart hvordan man alltids gjør ting så mye mindre enn det er. Når 200 mennesker blir fanget i garn og drept i Nigeria virker ikke det som en så utrolig stor ting i nyhetene og i avisene. Det er slikt som skjer, vi ser det ofte på nyhetene og vi kan ikke la det være en stor ting for oss, da ville vi bare blitt deprimert og handlingslammet. Eller? Er det ikke det vi er nå? Vi har alle nok med å konsentrere oss om vårt eget liv, våre egne problemer og bekymringer, men er det virkelig riktig at vi kan fraskrive oss ansvaret til å handle på vegne av våre medmennesker? Hvis 200 personer i en liten kommune i Finnmark hadde blitt fanget i garn og drept ville vi reagert da? Når det er vårt eget folk?

Jeg tror det er på tide at vi løfter blikket fra sandkornene på våre egne støvler, vi er nødt til å se, observere og handle. Det må jo være noe vi kan gjøre? For hvis ikke det er det, hva er vitsen da? Hvis vi som er resurssterke norske statsborgere med hele verden for våre føtter ikke gidder eller kan gjøre noe som helst, hvem gidder? Burde ikke hele verden gidde?

Det var og er ikke meningen at dette skal være en moralsk pekefinger eller noe slikt, jeg sitter selv i samme fella. Jeg tenker at "Nå skal jeg gjøre noe" og ender opp med å bruke dagen på lekser og ekstreme makeover. Men jeg er lei av det, det er på tide å løfte blikket, det er på tide å tenke større og handle bredere, kjemp imot trangen til å la ditt personlige univers krympe inn til et omriss rundt din egen lille kropp.