Minusgrader og adventsstemning!

Minusgradene har krøpet langt ned på graderstokken og vinterkulda presser seg gjennom vinduene. Lukten av vinter sitter i nesa når du våger deg ut, og jeg kjenner følelsen av jul begynne å ulme i  magen. Julegavelista er under produksjon og har planer om å begynne med de første innkjøpene idag. Advent er rett rundt hjørnet og jeg planlegger adventskalender for min kjære (som aldri har hatt adventskalender før) og de fire lilla lysene til adventsstaken er allerede i hus (i frykt for å glemme de til den store dagen på søndag). Mangler bare stjerne til vinduet og en lilla duk til bordet så er det meste på plass! Selv om den søte ventetida ikke har begynt på ordentlig, så skal det sies at jeg er mer enn sikker på at jula kommer til å komme mer enn fort nok uansett, dagene flyr avgårde! I går var Elias 1 måned gammel, bare se hvor stor han har blitt!

Nå gleder vi oss til julefeiring med hele storfamilien,men først en måned med forberdelser!

Skolestart?

Tida har gått langt fortere enn jeg trodde, vi er kommet til 11. August og det har begynt å slå om til høst ute, særlig på kveldene. Det blir mørkere og kaldere, og postkassa til mamma er fylt av reklame om skolestartkampanjer. Jeg får lyst å begynne på skole bare for å kunne kjøpe så mange kuuule ting som man kan kjøpe når man går på skole. Stilige neon ringpermer, med matchende pennal. Kule markørtusjer og stilige matbokser, skolestartkampanje sengesett fra kid (som jeg skal kjøpe uansett, selv om jeg ikke skal begynne på skole) og masse andre ting. Skolestart er liksom en utrolig spennende tid på året. Alt er nytt, det er nesten høst og alle rundt deg er innstilt på at denne gangen, dette året, skal det gå bedre enn sist, minst like bra. Og innsats nivået er skyhøyt og man har forventninger om at universet på en eller annen måte er lettere å takle enn forrige år. Det er forsåvidt sant, man har jo lært noe og erfart både det ene og det andre, noe som gjør nye utfordringer lettere å møte. Jeg kjenner at jeg savner det litt, savner å ikke stå sammen med masse andre forventningsfulle studenter og kjøpe nye bøker og møte opp på forelesning og bare ta inn ny lærdom. Jeg savner å kunne ta lange lunsjpauser med folk fra klassen, for så å få litt dårlig samvittighet fordi lunsjen ble lengere enn bibliotektiden, for så å hente alt det inn igjen når det nærmer seg eksamen. Samtidig er det godt å ha fri, godt å bare kunne jobbe en stund til og så bare koble ut det området en stund. Skal heldigvis studere litt hjemme neste halvår, men likevel, det blir ikke det samme. 

Er rart å tenke på at jeg ikke skal tenke på skole, det får meg bare til å tenke enda mer på det! Men satser på å bli tilstrekkelig distrahert snart. Heldigvis har jeg nok å ta meg til, skal jo få malt leiligheten og gjort innkjøp av alle rare ting man trenger, i tillegg har jeg bare strikket én sokk, må jo minst ha en til, i tillegg til resten av strikkingen. Er jo bare 2 måneder igjen, og tror ikke det blir så vanskelig å fylle tiden når fantastiske MJ ikke skal flytte fra meg enda :D i tillegg er piggen i langfjorden og Alta er full av familie og herlige tanteunger som har smil som kan smelte nordpolen hvis de vil :) 

Savner å ha en hverdag med skole og prøver som er annonsert på emnesidene lenge før de inntreffer, men tror det skal bli godt å prøve å gjøre noe annet en stund. Jeg har jo gått på skole, så jeg vet jo hva jeg går glipp av. Dette har jeg jo aldri prøvd, så jeg aner ikke hva slags fantastiske ting jeg kan ha i vente :)

Syden? JATAKK!

Jeg observerer at jeg i høst skrev et innlegg på omtrent samme tida "ånei, 5 uker igjen til eksamen, har ikke tid til noe annet". Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være en sånn person som ikke ventet til sisteliten med å innse at nå må man få ræva i gir. Det er pent vær ute, det er rotete inne, hvor vil man helst være?

De siste dagene har jeg følt meg i en tilstand mellom håp og fortvilelse. Av og til øyner jeg håp om at ting kommer til å ordne seg og eksamen går bra, neste øyeblikk sjekker jeg restplassturer til diverse sydenland (for mellom 900 og 1300 kr kan man få fly og hotell en uke, er noen med? ) som en slags rømningsvei. Av og til vet jeg nesten ikke hva som er best: jobbe mot eksamen og stresse veldig, eller legge seg på en strand og si "fuck it" og drikke kalde drikker mens sola varmer behagelig og bølgende bruser inn mot land. 

Uansett vet jeg hvertfall at jeg gleder meg til sommerferie, og jeg gleder meg til 17. Mai og jeg gleder meg til jeg er ferdig å rydde og vaske på rommet, det har bare tatt en ukestid til nå. Blah. Men hva kan man si? Det er vår, det er sol, det er godt. Livet er en fin ting å leve, har ikke prøvd å leve noe annet hvertfall, så tror jeg sier som sist "Nå er det bare 5 uker igjen til eksamen og jeg har ikke tid til dette her" og så går jeg en tur ut og kanskje kjøper is eller kanskje bare går, så får vi se hva som skjer når man vender tilbake.

-C

17. Mai før påske?

Jeg har i flere dager gått rundt med en voksende følelse inni meg, jeg vil ha 17. Mai, og jeg vil ha det nå! Sanger som "Kom mai du skjønne milde", "Barnas nasjonalsang" og "Norge i rødt, hvitt og blått" surrer på hjernen min, mens jeg med glede ser på at snøen ute forsvinner.
Jeg føler meg lykkelig når jeg tenker på 17. Mai, det gir meg en gledesfølelse som sprer seg til alle deler av kroppen, og jeg er klar for at den dagen skal komme fortere enn svint. Likevel er det helt ulogisk å glede seg når man har eksamen 18. Mai, men uansett, 17. Mai er en herlig dag.

Hurra! Under 2 måneder igjen!

Universet i en liten boble

Det er rart hvordan livet og universet som er så tøyelig ofte blir skrumpet inn så mye. Når alt kommer til alt og hverdagen setter inn er det de små tingene som opptar deg. Hva skal du ha til middag, hva skal du se på tv i kveld, hvordan går det med leksene, når er maskinen med klær ferdig, etc. Du bekymrer deg for hverdagslige ting som om du får nok tannkrem ut av den så godt som tomme tuben til at du kan pusse tennene, hvor mye koster en pakke kjøttdeig og hvor mye grønnsaker kan du kjøpe og spise før de blir dårlige. Det er ikke lett å ha et bredt perspektiv når verden hele tiden blir så liten. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at det var en storby, og det er jo forsåvidt en storby, bare at jeg ikke ser så mye av den i mitt daglige liv. Jeg går stort sett den samme veien til t-banen, tar banen til skolen og er der til ettermiddagen før jeg setter kursen hjemover. Dersom jeg beveger meg rundt i bykjernen er heller ikke det så stort og fremmed lenger, og det er ikke vanskelig å finne fram. Det er først hvis man skal trekke inn alle ansiktene og alle menneskene og husene og leilighetene at det blir en storby. Det er mye av byen jeg aldri ser fordi jeg ikke reiser den veien eller har noe der å gjøre. Så hjernen min har komprimert byen til en passelig størrelse som den kan akseptere og observere. Jeg ser ikke lenger ansiktene til alle jeg går forbi på gata, jeg kjenner så vidt igjen folk fra min egen oppgang. Det er rart hvordan man alltids gjør ting så mye mindre enn det er. Når 200 mennesker blir fanget i garn og drept i Nigeria virker ikke det som en så utrolig stor ting i nyhetene og i avisene. Det er slikt som skjer, vi ser det ofte på nyhetene og vi kan ikke la det være en stor ting for oss, da ville vi bare blitt deprimert og handlingslammet. Eller? Er det ikke det vi er nå? Vi har alle nok med å konsentrere oss om vårt eget liv, våre egne problemer og bekymringer, men er det virkelig riktig at vi kan fraskrive oss ansvaret til å handle på vegne av våre medmennesker? Hvis 200 personer i en liten kommune i Finnmark hadde blitt fanget i garn og drept ville vi reagert da? Når det er vårt eget folk?

Jeg tror det er på tide at vi løfter blikket fra sandkornene på våre egne støvler, vi er nødt til å se, observere og handle. Det må jo være noe vi kan gjøre? For hvis ikke det er det, hva er vitsen da? Hvis vi som er resurssterke norske statsborgere med hele verden for våre føtter ikke gidder eller kan gjøre noe som helst, hvem gidder? Burde ikke hele verden gidde?

Det var og er ikke meningen at dette skal være en moralsk pekefinger eller noe slikt, jeg sitter selv i samme fella. Jeg tenker at "Nå skal jeg gjøre noe" og ender opp med å bruke dagen på lekser og ekstreme makeover. Men jeg er lei av det, det er på tide å løfte blikket, det er på tide å tenke større og handle bredere, kjemp imot trangen til å la ditt personlige univers krympe inn til et omriss rundt din egen lille kropp.