Tikk-takk

Verden er så stor,
den er ofte kalt "Moder Jord"
Verden er så liten,
den er ikke kalt "Tommeliten"
Tanker virrer,
følelser svirrer.
Noen løper,
andre røper
hemmeligheter

Himmel og hav,
et evig menneskekav
etter hva?
Lykke, happiness, rullebaner for tankenes astronomiske ferder?
Ikke vet jeg,
for jeg er nesten litt lei
av å vite
at jeg ikke kan bite
av
tankenes evige navelstreng
til følelser
som ikke vil være med på øvelser
skolen setter opp,
for å fylle oss helt til topp
med KuNnSkAp


Påskeferien er ikke så lang
som selv en fuglesang
den synges i morgengny
da solen titter fram
og lyser opp hver en pram
For hva er vel evigheten
når planeten
snurrer rundt og rundt
uten at vi tenker på hva som er opp
og ned
fordi vi vet at øst er øst for vest,
og vest er vest for øst,
og nord er nord for sør
og sør, ja, sør er sør.
Hvorfor beveger vi oss ikke
når klokken ikke vil tikke
forfor higer vi ikke etter
i en tidløs fetter
Han vil vise oss det
som vi ikke ser
fordi vi beveger oss etter,
klokkens tikk-takk
og ikke etter hva vårt sinn vil fortelle
gjennom sansenes opplevelse,
utenfor tidens rekkevidde.

å leve uten klokke
kan være forvirrende
men deilig
hvorfor ikke gjøre som man vil,
uten å binde seg fast etter hva to visere forteller
De tar ikke hensyn til deg
de tar ikke hensyn til noe
De går fast, uavhengig..
Jeg vil og gå uavhengig, av klokka..

Påskens store vandring...

Klokka er 05:31 i skrivende stund.. For en time og ti minutter siden, altså 04.20 gikk jeg fra det kjære hjemmet til Hanne, med et mål i tankene: hjem!


Det var begynt å lysne ute, himmelen er enda helt klar. Faktisk er det veldig koselig ute nå, bortsett fra en detalj; det er kaldt.

Da jeg startet fra Hanne ante jeg ikke hvor kaldt det var, men det tok ikke lengere enn til jeg kom ut av hagen at jeg tenkte det ville vært fint å ta en taxi hjem. Men da jeg ikke liker å snu, og siden jeg bevegde meg lengere og lengere bort mens jeg tenkte på det, så ble det til at nei, jeg orket ikke ringe noen taxi nå..
Den strabasiøse ferden fortsatte, og tanken på at man burde kledd på seg mer tok større og større plass, sammen med tanken på at man burde tatt en taxi. Men siden ingen av delene var aktuelle, var det lettere å bare surre skjerfet rundt hodet, som et slags lueskjerf. Funket fint..

Jeg nærmet meg sentrum, og tanken på at jeg bare kunne gå innom taxiholdeplassen streifet meg. Den ble mer og mer innbydene, og før jeg kom til sentrum hadde jeg bestemt meg for å ta en taxi hjem. Jeg følte meg tilfreds med valget, helt til jeg kom til taxistasjonen (or whatever), der stod det tre drosjer, men sjåførene var tydeligvis inne. Da jeg ikke er så veldig frampå klokken kvart på fem på morningen, ville jeg ikke gå inn og spørre om jeg kunne få lov å bruke noen hundre kroner på de. Så jeg gikk videre.

Ganske snart kjørte den ene drosjen som hadde stått og ventet, forbi meg. "Jaja" tenkte jeg, mens kulden bet seg dypere inn i meg. En tights og en type tunika/kjole + jakke og skjerf, sokker og sko er ikke akkurat ideal antrekket å gå rundt omkring ute med midt i mars i Alta. Etter en stund kom også en til av de drosjene som hadde ventet, susende forbi meg. "Blah,blah" tenkte jeg, og funderte på hvilken vei jeg skulle velge i neste kryss.. Den korteste og kaldeste, eller den som er bitte litt lenger, men og litt varmere? Mens jeg vurderte det kom den første drosjen susende forbi meg igjen i motsatt retning.. Irriterende.

Jeg tok den korteste og kaldeste, noe jeg egentlig ikke angrer på, fordi for alt jeg vet kan de ha vært like varme idag. Men mens jeg gikk der fikk jeg bare veldig lyst å gå bort og stille meg inntil en vegg og suge varmen til meg.. Jeg følte at jeg begynte å nærme meg istapp stadiet.

Snart så jeg nesten veien min, altså gata jeg bor i, og tanken på at døra kunne være låst slo meg. Det ville bare vært så typisk at når jeg for en gangs skyld kommer sent hjem, helt istapp, så er døra låst.. Det var den forsåvidt ikke, og følelsen av å komme inn var helt utrolig deilig!!

Jeg hengte av meg jakken, og så i speilet at deler av håret var blitt is. Forundret gikk jeg på do for å tisse (en av greiene som ofte kommer når det er kaldt ute, tissetrengthet). Der oppdaget jeg til min store skrekk at huden min var konvertert til rosa. Hele meg, rooosa. Og iskald. Følte meg som en grisunge, og jeg fikk et stort behov for å sjekke hvor kaldt det egentlig var ute..

Da jeg kom i stua sjekket jeg graderstokken.. -19! .... Need I say more?

Neste gang tar jeg taxien i stede :p