For et år siden på denne tiden tok jeg en beslutning som skulle påvirke resten av livet. Akkurat da føltes ikke "resten av livet" så veldig lenge, følte at man skulle klare det meste og at hvis man vil så får man til! Så gikk månedene, og jeg fikk beslutningsvegring for de fleste andre deler av livet. Jeg visste jo ikke hva dette skulle føre til, hvordan ville det føles å få en unge, hvordan ville dagene bli og hva skulle til for å gjøre det beste for et lite nurk som en dag skal bli stor og voksen og bære med seg minner og ettervirkninger av mine avgjørelser for dets beste. Alt i alt ganske skremmende hvis man tenker for mye på det, så er jo mye lettere å ta en dag om gangen.
Til tross for at jeg har gjort mitt beste for å holde nye framtidsavgjørelser ute av bildet, har virkeligheten en tendens til å snike seg innpå allikevel. Man blir nødt til å ta avgjørelser (bah) og de bør stemme overens med en god magefølelse. Forskjellen fra i fjor til i år er jo at jeg ikke lenger er alene. Jeg har jo to personer som er veldig viktige for meg, som også skal være en del av hverdagen min. Det blir ikke lenger hva jeg vil bare for meg, men hva vil jeg for meg og for oss, og kan vi klare det sammen?
I frykten for å ta en avgjørelse har jeg helgardert meg. Jeg har skoleplass i Oslo, og har derfor søkt om barnehageplass og bolig der. Jeg vet at jeg kan finne en jobb i Alta hvis jeg vil, og har et sted og bo og idag har jeg fått inviglet barnehageplass.Er enda minst en måned til jeg får vite om jeg får barnehageplass i Oslo, men hva vil det hjelpe? Jeg føler meg like usikker nå som jeg var når jeg helgarderte meg. Nå vet jeg hvertfall at begge steder er ordentlige muligheter, men må fortsatt ta en avgjørelse. Blæææ, vil ikke! vil helst dra på ferie, men det innebærer jo også en umulig beslutning: hvor og når? Nei, går heller å lager middag, det har jeg hvertfall bestemt meg for!
