Universet i en liten boble

Det er rart hvordan livet og universet som er så tøyelig ofte blir skrumpet inn så mye. Når alt kommer til alt og hverdagen setter inn er det de små tingene som opptar deg. Hva skal du ha til middag, hva skal du se på tv i kveld, hvordan går det med leksene, når er maskinen med klær ferdig, etc. Du bekymrer deg for hverdagslige ting som om du får nok tannkrem ut av den så godt som tomme tuben til at du kan pusse tennene, hvor mye koster en pakke kjøttdeig og hvor mye grønnsaker kan du kjøpe og spise før de blir dårlige. Det er ikke lett å ha et bredt perspektiv når verden hele tiden blir så liten. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at det var en storby, og det er jo forsåvidt en storby, bare at jeg ikke ser så mye av den i mitt daglige liv. Jeg går stort sett den samme veien til t-banen, tar banen til skolen og er der til ettermiddagen før jeg setter kursen hjemover. Dersom jeg beveger meg rundt i bykjernen er heller ikke det så stort og fremmed lenger, og det er ikke vanskelig å finne fram. Det er først hvis man skal trekke inn alle ansiktene og alle menneskene og husene og leilighetene at det blir en storby. Det er mye av byen jeg aldri ser fordi jeg ikke reiser den veien eller har noe der å gjøre. Så hjernen min har komprimert byen til en passelig størrelse som den kan akseptere og observere. Jeg ser ikke lenger ansiktene til alle jeg går forbi på gata, jeg kjenner så vidt igjen folk fra min egen oppgang. Det er rart hvordan man alltids gjør ting så mye mindre enn det er. Når 200 mennesker blir fanget i garn og drept i Nigeria virker ikke det som en så utrolig stor ting i nyhetene og i avisene. Det er slikt som skjer, vi ser det ofte på nyhetene og vi kan ikke la det være en stor ting for oss, da ville vi bare blitt deprimert og handlingslammet. Eller? Er det ikke det vi er nå? Vi har alle nok med å konsentrere oss om vårt eget liv, våre egne problemer og bekymringer, men er det virkelig riktig at vi kan fraskrive oss ansvaret til å handle på vegne av våre medmennesker? Hvis 200 personer i en liten kommune i Finnmark hadde blitt fanget i garn og drept ville vi reagert da? Når det er vårt eget folk?

Jeg tror det er på tide at vi løfter blikket fra sandkornene på våre egne støvler, vi er nødt til å se, observere og handle. Det må jo være noe vi kan gjøre? For hvis ikke det er det, hva er vitsen da? Hvis vi som er resurssterke norske statsborgere med hele verden for våre føtter ikke gidder eller kan gjøre noe som helst, hvem gidder? Burde ikke hele verden gidde?

Det var og er ikke meningen at dette skal være en moralsk pekefinger eller noe slikt, jeg sitter selv i samme fella. Jeg tenker at "Nå skal jeg gjøre noe" og ender opp med å bruke dagen på lekser og ekstreme makeover. Men jeg er lei av det, det er på tide å løfte blikket, det er på tide å tenke større og handle bredere, kjemp imot trangen til å la ditt personlige univers krympe inn til et omriss rundt din egen lille kropp.

Mandag, nå igjen? - Hjelp!

Det er vanskelig å akseptere at tiden går så utrolig fort(!), man får ikke hentet seg inn etter mandagsforelesningen før det er mandag igjen! Det er frustrerende på flere måter, ikke bare blir det mindre og mindre tid igjen til eksamen, men man går glipp av så mye man skulle oppleve i løpet av uka. Blæ!

Dagen føltes veldig fin til å begynne med og den nye ulljakka varmer godt i høstkulda:)

Tiden min idag blir brukt til å sitte og pugge gloser til den store gullmedaljen, vi har prøve på onsdag og det er krise! Særlig med tanke på rettskriving, kasus, idafa og verb i imperfekt. Kort sakt: det meste! Og som om ikke det var nok har jeg mistet den fine blyantspisseren min :( Dette høres kanskje ikke så ille ut, men du kan selv prøve å skrive arabisk med en ukvass blyant - det blir fort uleselig. Denne tragiske situasjonen førte til en nødshoppingtur til Nille - som forresten hjalp veldig på! Nille er en fin butikk å gjøre småshopping på, man får kjøpt masse ting for ikke så mye penger, deilig!

Jeg innså at det var 130 nye gloser bare på kapittel 7 - ai ai ai!

Nå har jeg spist taco, og i går ommøblerte jeg på rommet mitt, det ble veldig luftig her og nå er det faktisk litt bedre plass på en merkelig måte. Det føles ut som om mine 7-9 m2 ble til 12 m2, ikke vet jeg.

Det er bare 5 uker til eksamen, og det betyr at jeg ikke har tid til å skrive mer blogg for idag - See ya!

Dagens visdomsord:

Å se det vakre i livet er et spørsmål om synsvinkel

Arbeidslyst søkes!

Det er fredag og egentlig helg. Jeg var ikke på skolen i går fordi jeg følte meg så utrolig dårlig, tror jeg hadde litt feber, så fikk ikke gjort så mye fornuftig, hørte en del å musikk. Derfor skulle dagen idag bli så mye bedre, med fokus på skolearbeid osv, det gikk heller ikke så bra.Sånn har det nesten vært i to uker nå, har nesten ikke fått gjort noe ordentlig fornuftig og det byr på problemer. På grunn av dette føler jeg en stor trang til at morgendagen skal bringe en masse arbeidslyst sånn at jeg får tatt igjen det tapte, for det er bare kvalmende 6 uker igjen til eksamen, og det bekymrer meg! Så dersom noen vet om en fantastisk måte å få arbeidslyst og ork på så pliiiiz del det med meg, jeg trenger det!

Men nå skal jeg rydde og vaske rommet så det ikke distraherer meg i morgen, og i mellomtiden skal jeg høre på musikk av Ingrid Michaelson!

Eller vent, nei, det blir oktoberfest istede!

Et par kilometerlange aber!

Nå som jeg satt meg ned for å skrive litt på denne bloggen oppstod det et stort spørsmål innimeg: Hva skal jeg velge å skrive om? Hvordan skal jeg legge opp dette blogginnlegget? Hva skal jeg ikke ta med? Skal jeg som vanlig gi et ukelangt referat av mine handlinger?

Det er ikke lett å velge hva man skal ta med og ikke ta med, det er faktisk også veldig lett å glemme å få med akkurat det man satte seg ned for å skrive om. Pluteselig er liksom teksten bare en mil lang og man innser at det ikke finnes noe passende sted å putte inn et parkilometerlangt aber. Velvel, aberaber, jeg skal gjøre dette litt usystematisk, rotete og med bare høydepunkt.

Chapter 1: Et spennende møte

I går satt jeg hjemme, var forkjølet og hadde uvasket hår da det plutselig tikket inn en melding på telefonen (tikkingen kom forsåvidt fra radioens høytalere). Meldingen var fra Hanne som etterlyste noen å ta en kaffe med, og jeg stilte gladelig opp. Uten tid til å vaske håret eller gjøre andre skjønnhetsfremhevendetiltak la jeg ivei mot Tøyensentrum, og følte meg ganske tilfreds med litt frisk luft. Jeg går forbi to hotboys, og de hilser så jeg hilser tilbake og går videre. Etter å ha kommet et stykke bortover veien begynner jeg å kjenne stanken fra returpunktkontainerne og i samme øyeblikk kommer den ene fyren småløpende etter meg. Han sier at jeg så veldig søt og snill ut, og at det ville vært hyggelig å prate med meg. Jeg fikk ikke med meg hva han het, men han fikk navnet mitt så han kunne kontakte med på facern. Han sa han spilte fotball, og jeg fikk nummeret hans. Veldig artig! (Hvis han spiller på det laget jeg tror har jeg funnet profilen hans på deres hjemmeside og har et bilde som ligner litt. Jeg vet også at han i såfall er 182 cm høy, veier 75 kg, er angrepsspiller og har kontrakt ut 2011. Veldig praktisk info om en man møtte på gata!) Nå venter jeg bare på en spennende kontakt på facebook - Updates kommer dersom det skjer noe quli!

Mr. Lee sier at jeg kan ta rulletrappen med god samvittighet, men finnes det noe alternativ på Stortinget t-banestasjon? Ser bare rulletrapper der jeg!

Chapter 2: Skoleflauser

Til tross for at jeg har vært hjemme fra skolen nesten hele uken har jeg noen flauser å fortelle om. De er ikke nødvendigsvis skjedd i dette øyeblikk, men de har blitt glemt i flere blogginnlegg tidligere. Time to rewind.

For en stund siden syntes jeg det var noe særlig kjent med hun ene i klassen. Hun lignet SÅ mye på en forfatter jeg hadde sett. Jeg koblet henne til en forfatter som hadde lest høyt fra novellesamlingen sin på Natur og Ungdoms landsmøte en gang. I et modig øyeblikk konfronterte jeg henne med dette, jeg innledet meg å spørre om hun hadde skrevet en bok. Det kunne hun bekrefte at hun hadde gjort. Jeg spurte om det var en novellesamling, det var det ikke. Det førte til en enormt flau stillhet og hun gikk heldigvis videre. Så tenkte jeg ikke så mye mer over det på en stund.

Men så, plutselig i et skjebneøyeblikk ble denne personen (hun i klassen altså) nevnt av foredragsholderen i Ex.fac. Han tok opp kritikker av boken hennes, for hun var jo ingen ringere enn Åsne Seierstad! Omg! Flause! Etter å ha hørt navnet hennes ropt opp i uttallige arabisktimer og syntes det var noe kjent koblet jeg det aldri! Heldigvis har jeg noen uker på meg på å skjerpe intellektet før eksamen. Flaut! (Og litt kult å gå i klasse med Åsne Seierstad, mohaha)

Det har imidlertid skjedd flere flauser enn dette i skolesammenhenger, man har stilt teite spørsmål, kommet for sent, flirt høyt i upassende sammenhenger og ikke minst idag bestilte jeg en kakao i pausen. Fikk kakaoen foran meg, og skulle betale men så ble kortet avvist! Jeg kunne ikke annet gjøre enn å si "Ops, beklager" og gå derifra uten noe å drikke. I sånne øyeblikk hater jeg Sparebanken for at de alltid trekker årsavgiften når jeg ikke har flust med penger, og aldri får man noe beskjed om at de har gjort det heller. Utrolig teit!

Endelig skal Oslo Kommune begynne med ordentlig sortering av søppel! :D

Chapter 3: Inspirasjon

Idag føler jeg meg inspirert. Har lest litt i Kaleidoskopet, og der stod det om hvordan man kan bli en attraktiv jobbsøker. Leste litt her og der i bladet, og fant ut at det igjen var på tide å lese seg opp på informasjon om aspiranttjenesten. Å lese om hele opplegget og hvordan de velger ut personer og diverse gjorde meg inspirert og gira! Jeg fikk skikkelig lyst å ta ordentlig tak om studiene mine, for jeg følte igjen at jeg visste hvor jeg ville. Jeg leste også om praktikantopphold forskjellige steder, og tenker at jeg skal få med meg det også! Må bare finne et tidsrom der det passer inn, men tror ikke det blir et for stort problem! Jeg ble så engasjert at jeg begynte å lese på ex.facen, og Saids bok blir nå tygget like lett som bark og føler at jeg faktisk får noe ut av å interessere meg for den!

Hva skjer her utenfor Munchmuseet egentlig?

Vedsiden av meg i lesesalen satt det..

Dette er et eventyr om en uke av et liv. Eller, ikke en hel uke, mer eller mindre bare noen få dager, fire dager for å være nøyaktig. På fire dager kan det skje store (og små) saker og ting! Saker og ting som kan endre livet til en stakkars jente på Tøyen, eller ikke.

Eventyret begynte med at alle besøkende en dag reiste hjem fra Jens Bjelkesgate. Tilbake stod to gode verter, som begge vendte tilbake til hverdagslivet som var fylt med både det ene og det andre. Den ene dro dagen etter sporenstraks til Russland, mens den andre vendte tilbake til bøkene. De store og mektige bøkene som har evnen til å både fylle og tømme et menneske for livskraft og mot. Disse bøkene begynte å spise seg inn til selve roten av den jenta som var igjen. Faretruende beskjeder fra lærere om at det ikke er greit å komme uforberedt til timene, og påminnelser om de få dagene som er igjen før den første obligatoriske prøven gjorde at jenta følte et behov for å jobbe. Dagen på skolen ble brukt til skolearbeid, det ble gjort avtaler med andre om å jobbe mer dagen etter, og da var hun på plass på lesesalen klokken 08:33, selv om undervisningen ikke begynte før klokken 12:15. Dette ga flere timer med konsentrasjon, og den lille gule boken ble etterhvert fylt med ord skrevet fra både høyre og venstre.



Dagen gikk, og undervisningstimene ble lange. Spesielt ille ble de to siste timene da en lærer med sølvgrått hår stilte seg opp foran klassen. Han begynte umiddelbart å spørre utvalgte elver om å forklare skoleveien sin på arabisk, dette ble litt av en utfordring da ingen hadde tenkt over dette i forveien. Videre fulgte lesing av en dialog og etterpå mer utspørring mens læreren lo av de som gjorde feil. For den stakkars jenta føltes dette som rene torturen, to timer av livet kastet bort på to langdrøyde timer som ikke bidro til annet enn frustrasjon. Likevel bar det tilbake på biblioteket, denne gangen til et grupperom hvor det skulle øves iherdig til prøven. Timene gikk og plutselig var det stengetid for biblioteket, og to slitene studenter forlot bygningen og gikk mot t-banen. Trøttheten holdt på å ta overhånd, og det var like før øynene seg igjen på turen hjem. I leiligheten ventet et rotete rom (det hadde jo vært en del besøk den forestående helga) og sulten bet fra seg i magen. Det var bare å sette igang å lage middag, fiskegrateng og poteter stod på menyen, og fruktsalat var blitt lovet til dessert som belønning for å spise fisk og være på skolen hele dagen. Etter dette var det ikke mye av dagen igjen, det ble vasket litt klær og jenta krøp under dyna og la hodet på puta, der var det bare drømmene som ventet.

Så kom torsdagen, siste dag med forelesninger, og jenta var oppe tidlig for å lage ordentlig(e) matpakke(r) som skulle vare hele dagen. De første timene var som vanlig artige, med en engasjert foreleser blir torsdagene helt ok. Videre fulgte samtaletimer som var til å leve med. Dagen gikk, og da hun satte seg ned for å gjøre lekser ble hun bevisst på et forstyrrende element. Mobiltelefonen. Hvor var den? Hun gjorde et kjapt søk gjennom veskene og måtte konstatere at den var borte. Hun begynte å gå fra sted til sted hun hadde vært denne dagen, og en bekymret følelse begynte å bre seg gjennom kroppen: var den borte for ALLTID? Det siste stedet ble besøkt, og til sin overraskelse var den der. Noen hadde levert den inn, og de på informasjonskontoret hadde allerede sent en mail for å fortelle at de hadde funnet den! For et fantastisk sted! Da var det bare å vende tilbake til arbeidet, og etter iherdig arbeid var overraskende mange oppgaver fullført. Dette førte til en viss selfredsstillelse og jenta vendte hjem sliten. Der ble det igjen laget middag, og etterpå var hun så sliten at det bare ble tid til litt avslappning før hodet lå på puta og øynene seg igjen.


Iherdig merking av matvarer og møbler

Fredag, den siste dagen av den begivenhetsrike uka. Det ble tatt det rolig på morgenen, og jenta dro til lesesalen for å gjøre en siste innsats. På vei inn på biblioteket la hun merke til en litt kjekk ung mann som satt der og pratet i telefonen, hun tenkte at "Hmm, han der ser interessant ut" men så seg nødt til å gå inn og finne en plass, han snakket jo tross alt i telefonen. Jenta tok den første og beste plassen hun kunne finne, og arbeidet med å lese begynte. Etterhvert kom den som hadde plassen vedsiden av, og gjett hvem? JO! Den kjekke unge mannen som hadde sittet utenfor. Var det skjebnen? Hva skulle hun gjøre? Skulle hun smile til han? Lukte på han? Sende han en hemmeligvennlapp og la han vite at her var det snakk om skjebnebestemmelser og at høyere makter helt sikkert hadde plassert de vedsiden av hverandre? Dessverre valgte jenta å ikke gjøre noe med dette. Den unge mannen så jo så opptatt ut, og hvor flaut ville det ikke vært å sende han en lapp? Fristelsen var der når jenta forlot plassen sin, og den unge mannen var gått ut for å lufte seg. Hun kunne legge en lapp der og han ville ikke vite hvem som hadde lagt den der. Likevel tenkte jenta som så: Det er ikke sånn skjebnen fungerer, hadde det vært skjebnen hadde jeg snublet i trappa når jeg så han utenfor biblioteket og han hadde kommet og hjulpet meg, for det er alltid sånn skjebnen fungerer, aldri på andre måter. Og jenta levde videre på leting etter skjebneøyeblikket, og har hun ikke funnet det enda finner hun det sikkert snart!
Kanskje Elias kan hjelpe?

Torsdagskveld fra Tøyen!

Idag er det torsdag, en typisk bloggedag fordi det er den dagen jeg får helg! :D Altså, en lykksalig dag. Denne torsdagen var som torsdager flest, vi hadde ex.fac forelesning med vår aldri så lite engasjerte foreleser som både flakser som en ugle og bruker sverd som en samurai. Han er skikkelig artig! I tillegg har arabisklæreren som jeg har i flest timer lært seg navnet mitt, føler jeg, og det virker ikke alltid som om det er positivt. Hun høres ganske streng ut hele tiden, men tror kanskje hun er litt oppgitt og sliten. Ikke vet jeg.


Snikfotografi av en kjekkas på t-banen som først så ut som en highclass sportsfreak, men som i løpet av turen ble godtatt som framtidig ektemann (han vet det bare ikke selv enda) (sorry mr.I)


Idag har det vært skikkelig fint vær ute, det var hele 20 grader og sol. Dessverre ble jeg lurt av at det var litt kaldt ute i morgest, så jeg tok på min nye høstjakke som var litt for tjukk for 20 grader og sol, bajs. Ellers har jeg gått en fantastisk tur på Kampen idag, det er så mye artig å se der, idag så jeg to små jenter som var søstre, og den ene slo den andre for å få tegneblokka og løp av gårde og den minste stod igjen og gråt. Den eldste ropte: "Haha! Det er ikke min skyld hvis du går deg bort." og den minste jenta stod og gråt og så på at hun sprang. Så når søstra var ute av bildet tørket hun tårene og gikk motsatt vei, da kom søstra løpende nedover gata for å finne henne :P I tillegg til dette fant jeg en kunstbarnehage med tilhørende galleri. Fancy. I tillegg gikk jeg litt opp mot Ensjø, hvor jeg så på kule biler, og fant en kiwi som er åpen på søndager fra klokken 11 til 21. Veldig praktisk å vite!


Et hus uten vegger, men med et juletre på loftet?

Ellers har denne uken hittil bestått av skole og en lite leksemotivert Catrine. Det betyr at helga MÅ brukes til lekser, særlig ettersom det er under 2 uker til den første obligatoriske prøven. Så sorry Helena, du må nok belage deg på litt lekselesing denne helga. I tillegg har jeg gått tur hver dag, for å nå mitt mål (som jeg restartet på denne mandagen) om å gå 10.000 skritt hver dag. Idag har jeg vært veldig flink, gikk hjem fra Oslo City, og i tillegg til turen i ettermiddag ble det hele 15.026 skritt. Noe jeg selv anser som svært godt ettersom 6000 er det som er gjennomsnittet :D


En kul og gul bil

Denne uka har jeg også påkostet meg tv2 sumo, derfor har jeg sett alle de 5 første episodene av Grey's Anatomy, artig!! :D (i tillegg noen episoder fra sesong 4 for å friske opp litt)

Nå er det tid for senga.

"Ja, det fins i Alta by snø"

Denne uka har gått skikkelig fort! Den er jo kanskje ikke over enda, vi er jo bare kommet til onsdags ettermiddag, men likevel er den jo nesten over, bare 4 timer med forelesning igjen i morgen, og så er det helg! :D Helt fantastisk! Likevel tror jeg det blir en del leksegjøring denne helga, er en del å gjøre, har gloseprøve på tirsdag, wuuhu!

Denne uka som har gått veldig fort har likevel vært innholdsrik, og helgen som gikk var veldig koselig. I mangel på andre ledige venner hengte jeg en del med Marianne (det siste medlemmet av kollektivet) som kommer fra Lofoten (til mamma: nærmere bestemt fra kabelvåg). Vi lagde vaffler, så på en tv-serie Marianne har på dvd-boks, spiste popcorn og koste oss. Og på søndagen dro vi ut med bysyklene, og gikk på loppemarked på Grünerløkka. Der kjøpte jeg en kul tekanne! :D




I tillegg ble helga brukt til å prøve å sykle til skolen, for å finne veien. Da det på lørdagsformiddag ikke var flere sykler på mitt nærmeste stativ, gikk jeg litt lenger nedi gata her til neste stativ. Derfra bestemte jeg meg å ta en alternativ rute mot skolen. Dette var en rute som viste seg å ta lang tid og det endte opp med at jeg kom inn på den opprinnelige ruta, bare litt lengere opp i veien. Jeg kom fram til skolen etter svimlende 50 minutte, som var nesten bare i oppoverbakke, utrolig slitsomt. Så jeg snudde nesa hjemover og syklet nedover ring 2 helt til døra! Deilig!

Mandag var det igjen på tide med skole, og jeg dro hjemmefra tidlig for å få noen timer på lesesalen før forelesningen. Det gikk stort sett greit å sitte der, men til tider leste jeg mer på tegneseriestripene som henger der og forteller om god biblioteksskikk enn i boka. Det er liksom av og til litt vanskelig å konsentrere seg. Etter å ha hatt to timer forelesning var jeg ferdig for dagen og løp til t-banen som tok meg til Karlsrud. Der dro jeg på besøk til Eva og kidsa og det var veldig koselig! :D Fikk middag som noen andre hadde laget, og jeg fikk perle med en liten gutt og høre på lekselesning til en annen. Det var veldig artig, når man er 9 år har man ganske god fantasi, og når norskleksa går ut på å skrive spørsmål til naturen blir resultatet veldig underholdene.

Spørsmål som:
"Hva er naturen laget av?"

"Hvor mye veier det tyngste frøet som finnes på jorda?"

og "Hva er ulempen med å være et tre?"

gjorde dagen perfekt. I tillegg ble det tid til litt tv-titting, og det var ganske rart å se på vanlige tv-kanaler altså. Er jo ikke vant til det lenger.
Tirsdag var en noe annerledes dag, dagen begynte med at jeg dro på butikken for å handle inn for denne uka. Er veldig lurt å dra å handle på morgenen når man ikke er sulten, og har god tid, og ikke er sliten etter en lang dag på skolen. Dette resulterte i et godt rustet kjøleskap og matskap for bare litt over 200 kr. Ikkje ille. Videre var skoledagen fullspekket med 4 timer grammatikkforelesninger. 2 timer med gram.A og 2 med gram.B, og innimellom der to timer som ble brukt på å gjøre en gruppeoppgave som skal framføres i morgen. Denne gruppeoppgaven var å skrive en samtale mellom fire personer. Resultatet til min gruppe er en samtale som går noe slik som:

Catrine: god morgen

De andre: god morgen

Marthe (til Mari-Mathilde): hvordan går det?

M-M: Det går bra. Hvem er du? (til Amira)

Amira: Jeg heter Amira, jeg kommer fra Blystalia. Hva med dere?

Catrine: Jeg heter Catrine, og jeg kommer fra Alta.

M-M: Jeg heter M-M og kommer fra Lørenskog

Marthe: Jeg heter Marthe og kommer fra Oslo. Har du en søster? (til Catrine)

Catrine: Ja, jeg har en søster. Og Amira, har du en bror?

Amira: Nei, jeg har en søster.

M-M: Er hun stor?

Amira: Nei, hun er liten.

Catrine (til marthe): Har du et stort hus?

Marthe: Ja, huset mitt er stort og foran huset er det en vakker hage.

M-M: Har Alta by snø?

Catrine: Ja, det fins i Alta by snø

Marthe (til M-M): Har du en mann?

M-M: Ja, han er i hjertet mitt

Marthe (peker): Hva er det?

M-M: Dette er en pistol

- Alle løper og samtalen er over-

Dette kommer det til å bli veldig artig å framføre på arabisk i morgen! (Og hvis noen setninger virker lange, er det mest sannsynligvis mye kortere på Arabisk).

Et bilde av en fantastisk middag jeg laget: Hjemmelagde kjøttboller, ris og ovnsstekte tomater. Nam!



Ellers er det ikke så mye som skjer, annet enn at jeg sitter og skriver blogg når jeg burde gjort lekser, så tror jeg setter en strek her og gir meg for denne gang.

_________________________________________________________________________________