Skolestart?

Tida har gått langt fortere enn jeg trodde, vi er kommet til 11. August og det har begynt å slå om til høst ute, særlig på kveldene. Det blir mørkere og kaldere, og postkassa til mamma er fylt av reklame om skolestartkampanjer. Jeg får lyst å begynne på skole bare for å kunne kjøpe så mange kuuule ting som man kan kjøpe når man går på skole. Stilige neon ringpermer, med matchende pennal. Kule markørtusjer og stilige matbokser, skolestartkampanje sengesett fra kid (som jeg skal kjøpe uansett, selv om jeg ikke skal begynne på skole) og masse andre ting. Skolestart er liksom en utrolig spennende tid på året. Alt er nytt, det er nesten høst og alle rundt deg er innstilt på at denne gangen, dette året, skal det gå bedre enn sist, minst like bra. Og innsats nivået er skyhøyt og man har forventninger om at universet på en eller annen måte er lettere å takle enn forrige år. Det er forsåvidt sant, man har jo lært noe og erfart både det ene og det andre, noe som gjør nye utfordringer lettere å møte. Jeg kjenner at jeg savner det litt, savner å ikke stå sammen med masse andre forventningsfulle studenter og kjøpe nye bøker og møte opp på forelesning og bare ta inn ny lærdom. Jeg savner å kunne ta lange lunsjpauser med folk fra klassen, for så å få litt dårlig samvittighet fordi lunsjen ble lengere enn bibliotektiden, for så å hente alt det inn igjen når det nærmer seg eksamen. Samtidig er det godt å ha fri, godt å bare kunne jobbe en stund til og så bare koble ut det området en stund. Skal heldigvis studere litt hjemme neste halvår, men likevel, det blir ikke det samme. 

Er rart å tenke på at jeg ikke skal tenke på skole, det får meg bare til å tenke enda mer på det! Men satser på å bli tilstrekkelig distrahert snart. Heldigvis har jeg nok å ta meg til, skal jo få malt leiligheten og gjort innkjøp av alle rare ting man trenger, i tillegg har jeg bare strikket én sokk, må jo minst ha en til, i tillegg til resten av strikkingen. Er jo bare 2 måneder igjen, og tror ikke det blir så vanskelig å fylle tiden når fantastiske MJ ikke skal flytte fra meg enda :D i tillegg er piggen i langfjorden og Alta er full av familie og herlige tanteunger som har smil som kan smelte nordpolen hvis de vil :) 

Savner å ha en hverdag med skole og prøver som er annonsert på emnesidene lenge før de inntreffer, men tror det skal bli godt å prøve å gjøre noe annet en stund. Jeg har jo gått på skole, så jeg vet jo hva jeg går glipp av. Dette har jeg jo aldri prøvd, så jeg aner ikke hva slags fantastiske ting jeg kan ha i vente :)

Syden? JATAKK!

Jeg observerer at jeg i høst skrev et innlegg på omtrent samme tida "ånei, 5 uker igjen til eksamen, har ikke tid til noe annet". Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være en sånn person som ikke ventet til sisteliten med å innse at nå må man få ræva i gir. Det er pent vær ute, det er rotete inne, hvor vil man helst være?

De siste dagene har jeg følt meg i en tilstand mellom håp og fortvilelse. Av og til øyner jeg håp om at ting kommer til å ordne seg og eksamen går bra, neste øyeblikk sjekker jeg restplassturer til diverse sydenland (for mellom 900 og 1300 kr kan man få fly og hotell en uke, er noen med? ) som en slags rømningsvei. Av og til vet jeg nesten ikke hva som er best: jobbe mot eksamen og stresse veldig, eller legge seg på en strand og si "fuck it" og drikke kalde drikker mens sola varmer behagelig og bølgende bruser inn mot land. 

Uansett vet jeg hvertfall at jeg gleder meg til sommerferie, og jeg gleder meg til 17. Mai og jeg gleder meg til jeg er ferdig å rydde og vaske på rommet, det har bare tatt en ukestid til nå. Blah. Men hva kan man si? Det er vår, det er sol, det er godt. Livet er en fin ting å leve, har ikke prøvd å leve noe annet hvertfall, så tror jeg sier som sist "Nå er det bare 5 uker igjen til eksamen og jeg har ikke tid til dette her" og så går jeg en tur ut og kanskje kjøper is eller kanskje bare går, så får vi se hva som skjer når man vender tilbake.

-C

17. Mai før påske?

Jeg har i flere dager gått rundt med en voksende følelse inni meg, jeg vil ha 17. Mai, og jeg vil ha det nå! Sanger som "Kom mai du skjønne milde", "Barnas nasjonalsang" og "Norge i rødt, hvitt og blått" surrer på hjernen min, mens jeg med glede ser på at snøen ute forsvinner.
Jeg føler meg lykkelig når jeg tenker på 17. Mai, det gir meg en gledesfølelse som sprer seg til alle deler av kroppen, og jeg er klar for at den dagen skal komme fortere enn svint. Likevel er det helt ulogisk å glede seg når man har eksamen 18. Mai, men uansett, 17. Mai er en herlig dag.

Hurra! Under 2 måneder igjen!

Universet i en liten boble

Det er rart hvordan livet og universet som er så tøyelig ofte blir skrumpet inn så mye. Når alt kommer til alt og hverdagen setter inn er det de små tingene som opptar deg. Hva skal du ha til middag, hva skal du se på tv i kveld, hvordan går det med leksene, når er maskinen med klær ferdig, etc. Du bekymrer deg for hverdagslige ting som om du får nok tannkrem ut av den så godt som tomme tuben til at du kan pusse tennene, hvor mye koster en pakke kjøttdeig og hvor mye grønnsaker kan du kjøpe og spise før de blir dårlige. Det er ikke lett å ha et bredt perspektiv når verden hele tiden blir så liten. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at det var en storby, og det er jo forsåvidt en storby, bare at jeg ikke ser så mye av den i mitt daglige liv. Jeg går stort sett den samme veien til t-banen, tar banen til skolen og er der til ettermiddagen før jeg setter kursen hjemover. Dersom jeg beveger meg rundt i bykjernen er heller ikke det så stort og fremmed lenger, og det er ikke vanskelig å finne fram. Det er først hvis man skal trekke inn alle ansiktene og alle menneskene og husene og leilighetene at det blir en storby. Det er mye av byen jeg aldri ser fordi jeg ikke reiser den veien eller har noe der å gjøre. Så hjernen min har komprimert byen til en passelig størrelse som den kan akseptere og observere. Jeg ser ikke lenger ansiktene til alle jeg går forbi på gata, jeg kjenner så vidt igjen folk fra min egen oppgang. Det er rart hvordan man alltids gjør ting så mye mindre enn det er. Når 200 mennesker blir fanget i garn og drept i Nigeria virker ikke det som en så utrolig stor ting i nyhetene og i avisene. Det er slikt som skjer, vi ser det ofte på nyhetene og vi kan ikke la det være en stor ting for oss, da ville vi bare blitt deprimert og handlingslammet. Eller? Er det ikke det vi er nå? Vi har alle nok med å konsentrere oss om vårt eget liv, våre egne problemer og bekymringer, men er det virkelig riktig at vi kan fraskrive oss ansvaret til å handle på vegne av våre medmennesker? Hvis 200 personer i en liten kommune i Finnmark hadde blitt fanget i garn og drept ville vi reagert da? Når det er vårt eget folk?

Jeg tror det er på tide at vi løfter blikket fra sandkornene på våre egne støvler, vi er nødt til å se, observere og handle. Det må jo være noe vi kan gjøre? For hvis ikke det er det, hva er vitsen da? Hvis vi som er resurssterke norske statsborgere med hele verden for våre føtter ikke gidder eller kan gjøre noe som helst, hvem gidder? Burde ikke hele verden gidde?

Det var og er ikke meningen at dette skal være en moralsk pekefinger eller noe slikt, jeg sitter selv i samme fella. Jeg tenker at "Nå skal jeg gjøre noe" og ender opp med å bruke dagen på lekser og ekstreme makeover. Men jeg er lei av det, det er på tide å løfte blikket, det er på tide å tenke større og handle bredere, kjemp imot trangen til å la ditt personlige univers krympe inn til et omriss rundt din egen lille kropp.

Mandag, nå igjen? - Hjelp!

Det er vanskelig å akseptere at tiden går så utrolig fort(!), man får ikke hentet seg inn etter mandagsforelesningen før det er mandag igjen! Det er frustrerende på flere måter, ikke bare blir det mindre og mindre tid igjen til eksamen, men man går glipp av så mye man skulle oppleve i løpet av uka. Blæ!

Dagen føltes veldig fin til å begynne med og den nye ulljakka varmer godt i høstkulda:)

Tiden min idag blir brukt til å sitte og pugge gloser til den store gullmedaljen, vi har prøve på onsdag og det er krise! Særlig med tanke på rettskriving, kasus, idafa og verb i imperfekt. Kort sakt: det meste! Og som om ikke det var nok har jeg mistet den fine blyantspisseren min :( Dette høres kanskje ikke så ille ut, men du kan selv prøve å skrive arabisk med en ukvass blyant - det blir fort uleselig. Denne tragiske situasjonen førte til en nødshoppingtur til Nille - som forresten hjalp veldig på! Nille er en fin butikk å gjøre småshopping på, man får kjøpt masse ting for ikke så mye penger, deilig!

Jeg innså at det var 130 nye gloser bare på kapittel 7 - ai ai ai!

Nå har jeg spist taco, og i går ommøblerte jeg på rommet mitt, det ble veldig luftig her og nå er det faktisk litt bedre plass på en merkelig måte. Det føles ut som om mine 7-9 m2 ble til 12 m2, ikke vet jeg.

Det er bare 5 uker til eksamen, og det betyr at jeg ikke har tid til å skrive mer blogg for idag - See ya!

Dagens visdomsord:

Å se det vakre i livet er et spørsmål om synsvinkel

Arbeidslyst søkes!

Det er fredag og egentlig helg. Jeg var ikke på skolen i går fordi jeg følte meg så utrolig dårlig, tror jeg hadde litt feber, så fikk ikke gjort så mye fornuftig, hørte en del å musikk. Derfor skulle dagen idag bli så mye bedre, med fokus på skolearbeid osv, det gikk heller ikke så bra.Sånn har det nesten vært i to uker nå, har nesten ikke fått gjort noe ordentlig fornuftig og det byr på problemer. På grunn av dette føler jeg en stor trang til at morgendagen skal bringe en masse arbeidslyst sånn at jeg får tatt igjen det tapte, for det er bare kvalmende 6 uker igjen til eksamen, og det bekymrer meg! Så dersom noen vet om en fantastisk måte å få arbeidslyst og ork på så pliiiiz del det med meg, jeg trenger det!

Men nå skal jeg rydde og vaske rommet så det ikke distraherer meg i morgen, og i mellomtiden skal jeg høre på musikk av Ingrid Michaelson!

Eller vent, nei, det blir oktoberfest istede!

Et par kilometerlange aber!

Nå som jeg satt meg ned for å skrive litt på denne bloggen oppstod det et stort spørsmål innimeg: Hva skal jeg velge å skrive om? Hvordan skal jeg legge opp dette blogginnlegget? Hva skal jeg ikke ta med? Skal jeg som vanlig gi et ukelangt referat av mine handlinger?

Det er ikke lett å velge hva man skal ta med og ikke ta med, det er faktisk også veldig lett å glemme å få med akkurat det man satte seg ned for å skrive om. Pluteselig er liksom teksten bare en mil lang og man innser at det ikke finnes noe passende sted å putte inn et parkilometerlangt aber. Velvel, aberaber, jeg skal gjøre dette litt usystematisk, rotete og med bare høydepunkt.

Chapter 1: Et spennende møte

I går satt jeg hjemme, var forkjølet og hadde uvasket hår da det plutselig tikket inn en melding på telefonen (tikkingen kom forsåvidt fra radioens høytalere). Meldingen var fra Hanne som etterlyste noen å ta en kaffe med, og jeg stilte gladelig opp. Uten tid til å vaske håret eller gjøre andre skjønnhetsfremhevendetiltak la jeg ivei mot Tøyensentrum, og følte meg ganske tilfreds med litt frisk luft. Jeg går forbi to hotboys, og de hilser så jeg hilser tilbake og går videre. Etter å ha kommet et stykke bortover veien begynner jeg å kjenne stanken fra returpunktkontainerne og i samme øyeblikk kommer den ene fyren småløpende etter meg. Han sier at jeg så veldig søt og snill ut, og at det ville vært hyggelig å prate med meg. Jeg fikk ikke med meg hva han het, men han fikk navnet mitt så han kunne kontakte med på facern. Han sa han spilte fotball, og jeg fikk nummeret hans. Veldig artig! (Hvis han spiller på det laget jeg tror har jeg funnet profilen hans på deres hjemmeside og har et bilde som ligner litt. Jeg vet også at han i såfall er 182 cm høy, veier 75 kg, er angrepsspiller og har kontrakt ut 2011. Veldig praktisk info om en man møtte på gata!) Nå venter jeg bare på en spennende kontakt på facebook - Updates kommer dersom det skjer noe quli!

Mr. Lee sier at jeg kan ta rulletrappen med god samvittighet, men finnes det noe alternativ på Stortinget t-banestasjon? Ser bare rulletrapper der jeg!

Chapter 2: Skoleflauser

Til tross for at jeg har vært hjemme fra skolen nesten hele uken har jeg noen flauser å fortelle om. De er ikke nødvendigsvis skjedd i dette øyeblikk, men de har blitt glemt i flere blogginnlegg tidligere. Time to rewind.

For en stund siden syntes jeg det var noe særlig kjent med hun ene i klassen. Hun lignet SÅ mye på en forfatter jeg hadde sett. Jeg koblet henne til en forfatter som hadde lest høyt fra novellesamlingen sin på Natur og Ungdoms landsmøte en gang. I et modig øyeblikk konfronterte jeg henne med dette, jeg innledet meg å spørre om hun hadde skrevet en bok. Det kunne hun bekrefte at hun hadde gjort. Jeg spurte om det var en novellesamling, det var det ikke. Det førte til en enormt flau stillhet og hun gikk heldigvis videre. Så tenkte jeg ikke så mye mer over det på en stund.

Men så, plutselig i et skjebneøyeblikk ble denne personen (hun i klassen altså) nevnt av foredragsholderen i Ex.fac. Han tok opp kritikker av boken hennes, for hun var jo ingen ringere enn Åsne Seierstad! Omg! Flause! Etter å ha hørt navnet hennes ropt opp i uttallige arabisktimer og syntes det var noe kjent koblet jeg det aldri! Heldigvis har jeg noen uker på meg på å skjerpe intellektet før eksamen. Flaut! (Og litt kult å gå i klasse med Åsne Seierstad, mohaha)

Det har imidlertid skjedd flere flauser enn dette i skolesammenhenger, man har stilt teite spørsmål, kommet for sent, flirt høyt i upassende sammenhenger og ikke minst idag bestilte jeg en kakao i pausen. Fikk kakaoen foran meg, og skulle betale men så ble kortet avvist! Jeg kunne ikke annet gjøre enn å si "Ops, beklager" og gå derifra uten noe å drikke. I sånne øyeblikk hater jeg Sparebanken for at de alltid trekker årsavgiften når jeg ikke har flust med penger, og aldri får man noe beskjed om at de har gjort det heller. Utrolig teit!

Endelig skal Oslo Kommune begynne med ordentlig sortering av søppel! :D

Chapter 3: Inspirasjon

Idag føler jeg meg inspirert. Har lest litt i Kaleidoskopet, og der stod det om hvordan man kan bli en attraktiv jobbsøker. Leste litt her og der i bladet, og fant ut at det igjen var på tide å lese seg opp på informasjon om aspiranttjenesten. Å lese om hele opplegget og hvordan de velger ut personer og diverse gjorde meg inspirert og gira! Jeg fikk skikkelig lyst å ta ordentlig tak om studiene mine, for jeg følte igjen at jeg visste hvor jeg ville. Jeg leste også om praktikantopphold forskjellige steder, og tenker at jeg skal få med meg det også! Må bare finne et tidsrom der det passer inn, men tror ikke det blir et for stort problem! Jeg ble så engasjert at jeg begynte å lese på ex.facen, og Saids bok blir nå tygget like lett som bark og føler at jeg faktisk får noe ut av å interessere meg for den!

Hva skjer her utenfor Munchmuseet egentlig?