Hverdagstanker fra en som hvertfall ikke er voksen

Å bo for seg selv gir til tider en følelse av å være helt alene, uten ansvar for noen andre enn seg selv, og etterhvert nå føles det faktisk veldig deilig. Jeg føler enda at det er som å være på ferie et sted, hvor jeg bor på et lite rom og ordner egen mat mens jeg gjør forskjellige ting som å gå på skolen, dra på kafé, gjøre lekser, sitte på lesesal og motta post til en adresse som virker fremmed. Å se navnet sitt, og under det en adresse som ikke er den samme du har hatt hele ditt liv føles litt rart, men likevel, det hele korresponderer på en eller annen måte med feriemodusen min. Hele tiden jeg har vært her har jeg trøstet meg med at det sikkert blir bedre når man får litt mer rutine på ting, og nå har jeg snart gått gjennom min første uke med nye rutiner, og konklusjonen er at jeg sikkert trenger flere uker med "rutiner" før det føles som om jeg har de inne.

Bysykkel<3

Denne uken har jeg bestilt bysykkelkort, og jeg har funnet ut at det er helt fantastisk å sykle. Du får sett masse ting på kort tid, og du føler at du får inn bypulsen. Visst ser folk litt merkelig på meg når jeg sykler (uten at jeg aner hvorfor), men de er sikkert bare misunnelig på meg som får flyte avgårde på en sykkel mens jeg observerer det artige livet. Ikke bare har jeg syklet, men jeg har også gått en tur i området her for å bli litt bedre kjent. Da fant jeg en koselig park, med en like koselig park rett vedsiden av. Der gikk jeg litt rundt og fant et slags basseng, et veldig idyllisk sted med fine blomster rundt omkring. Mine sanser sa at jeg mest sannsynligvis befant meg på "idylliske Kampen", og det var sant. Jeg gikk litt rundt og betraktet de ultra koselige blokkene og de små husene rundt omkring, og jeg fant også en veldig kul gate

Bøgata (haha, der er det sikkert skummelt på kvelden)

På min tur rundt på Kampen, et sted jeg også besøkte med sykkel, fant jeg en butikk som bare er 300 skritt fra kjøkkenet mitt. Og det tar ca 3 min og 17 sekunder å gå derfra og til kjøkkenet. Så vet du det.


Studentlivet
Livet som student er helt greit, man føler at man flyter avgårde i en verden der alle har mer kontroll over studiene sine enn du, og at man ikke klarer å holde hodet over vannet. Eksamensnervene kommer i rykk og napp, selv om det enda er 3 måneder igjen til eksamen. Man sitter med en følelse av at tiden ikke kommer til å rekke til, selv om det som regel går bra hvis man bare senker skuldrene og gjør det man skal. Det er likevel en utfordring å strukturere dagene sine lurt, så man får utnyttet tiden godt. Og det skal også noe til å motivere seg selv til å lese, men det skal nok gå bra. Denne uken har jeg faktisk møtt opp på skolen tidligere enn jeg måtte 3 dager, og det har hjulpet masse! Likevel er hver dag forskjellig, og man lærer så mye nytt hele tiden at det er som om hodet skal eksplodere. Sånn som idag skulle jeg våkne to fantiske timer med ex.fac som begynner klokken 08.15. Man kan si at morfener og syntaks alltid er spennende saker å lære om, derfor holdt jeg også på å forsove meg til disse timene etter å ha gjort et helhjertet forsøk på å lese de fire første kapitlene i går kveld. Dette førte til ekstrem trøtthet (selv om jeg ikke fullførte de), noe som gjorde det ekstra vanskelig å komme seg opp. Men aldri om jeg svikter, så jeg hev meg rundt og kom meg til t-banen og skolen i morgest (med litt hjelp fra fra bysyklene <3 href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjC3CcnvH4CMXMImHNgSkYRRPa_8T6GTJ8U6Af8dmENE0-TUJqY18YtusIr-6-uKzWLO1aCGeuBXv0doSEWtWAn6sEnA1noIxQKiAIwMx4Ld0FhcsIiAk0X1YBOdVYV7jqvZnebesxlXf-h/s1600-h/Bilde231.jpg">

Denne boken heter "Standard Arabic - An elementary intermediate course". Det man ikke ser på bildet er at den er på tykkelse med en murstein, og inneholder enorme mengder med kunnskap. Det er helt utrolig at det kan være så utfordrende å lære et språk (selv om jeg bare har prøvd i to uker). Noen dager føler jeg meg kjempe flink, andre dager skikkelig dårlig. Dette er noe som svinger flere ganger om dagen også, gjerne fra forelesning til forelesning, og det er ikke noe annet som hjelper enn å lese masse hjemme, og det skal jeg virkelig gjøre! Nå har jeg til og med flyttet den ene gruppeundervisningen min (haha, fordi den gruppen hadde over 50 påmeldte, noe som er litt i drøyeste laget for en "gruppe") så jeg får fri hver fredag! Det betyr at hvis jeg er flink og blir ajour, så kan jeg bruke fredager på å repetere det som har vært for uken som var, og begynne å se på det som kommer uken etter, for det er alltid lurt å lære seg glosene før timene. Da får man bare lært de enda bedre. Ny taktikk fra denne fredagen av for å si det sånn. Uansett, denne bloggen og ut i den store store verden bloggen kommer sikkert til å bli noe preget av mine arabisk studier som tiltider får meg til å ville rive av meg håret mens de andre ganger får meg til å føle meg stolt som kan lese fra høyre til venstre selv om jeg ikke alltid vet hva det jeg leser betyr.

Voksenhet
Jeg har nevnt i en annen blogg at jeg ikke ville bli voksen med det første, og at det ikke er noen sjans for at jeg skal bli det med et uhell med det første fikk jeg bekrefet av en jente i går. Når jeg skulle levere tilbake bysykkelen etter min første sykkeltur kom hun bort og spurte hvordan man fikk låne en sånn sykkel, jeg forklarte hvordan man fikk det, og så spurte hun om jeg trengte sykkel for å komme meg på jobb. Jeg sa at nei, men jeg kunne bruke den til å komme meg til skolen. Hun så på meg, og spurte "Jobber du på skolen", så sa jeg at nei, jeg gikk på skole. Hun så ganske rart på meg, og jeg forklarte at jeg gikk på skole for voksene. Denne uttalelsen fikk henne til å se på meg med enda større øyne og si (ganske forskrekket) "ER DU VOKSEN?!?" Det fikk meg til å skjønne at jeg er langt fra voksen, og alt jeg fikk sakt til henne var at jeg på en måte var nesten voksen. Haha, jeg blir sikkert aldri voksen (selv om jeg har forhåndsstemt)



Nå er det torsdag, og jeg sitter å hører på opptak fra mitt nye favoritt radioprogram - Jungeltelegrafen! Fantastisk spennende musikk fra alle verdenshjørner, det er en fryd å høre på!

PS: Dersom du er interessert i å lese om min fantastiske sommerjobb, flytting og første skoledag passer det bedre å gå til www.utidenstorestoreverden.blogspot.com

Galskap!

Nå er jeg blitt av en bassil, en slags spillegalskap! Alt jeg nå ønsker er å bli oppringt av P4 og vinne lyden av norge! Det er mitt størtse ønske akkurat nå, og dagene mine blir litt kortere på jobb når man har noe å glede seg til. Hele tiden venter jeg på at radioen skal annonsere at lyden av Norge begynner, og hver gang blir jeg like skuffet over at de ikke ringte meg denne gangen heller. Selv om jeg ikke er garantert å vinne om de ringer meg, og jeg vet at jeg mest sannsynlig vil joine klubben med alle de andre hundrevis av folkene som har gjettet feil, men det er en viss sjanse for å faktisk vinne også. Og det er den sjansen som driver meg! Hver gang noen gjetter, så kjenner jeg inni meg at nei, de får feil, de gjettet ikke mitt svar. Og nå begynner jeg å bli gal. Min jobb er jo å ta telefonen når noen ringer, men når noen ringer midt i en lyden av Norge runde kjenner jeg at jeg blir irritert inni meg, jeg vil jo høre om noen stikker av med premien jeg har lyst på!! Det er ikke så ofte jeg ønsker så sterkt å vinne én spesiell konkurranse, og spesielt ikke lyden av norge konkurransene, men nå, nå er jeg bitt av bassillen, og jeg har lyst å vinne! KAN DE IKKE BARE RINGE MEG??????!?!??! Jeg ville i hvertfall fått vite om jeg har gjettet riktig eller ikke.. Og det ville vært deilig.

Ferdig!

Det er kanskje tidlig å begynne å blogge om den store verden, spesielt siden man enda befinner seg i Alta, men likevel er den store verden overalt, også her, for nå er vi sluppet løs. Gjennom de 13 siste årene har vi gått på grunnskole og videregående skole. Begge er instutisjoner som passer på deg, og som hjelper deg å klare deg. De er fylt av snille, strenge, teite, artige og kule lærere som gjør sitt ytterste for at akkurat DU skal lære det du må og bestå. Men nå er vi ferdige med det, vi er sluppet løs etter den siste eksamenen. Vi er fri til å gjøre det vi vil, og det er ingen som har tenkt å holde oss i hånden og beskytte oss gjennom alle livets utfordringer. Vi har jo selvfølgelig foreldre, som kanskje ønsker og som til tider gjør dette og som vil hjelpe oss som best de kan, men i bunn og grunn er vi ikke sikret noe som helst. Vi er ikke sikret å ha en skole som jobber for at vi skal bestå, vi er ikke sikret å ha en jobb, et sted å bo eller noe annet. De fleste av oss har søkt på skoler og jobb for det året som kommer, men hva med året etter? Eller hva med resten av livet? Poenget er at man er ikke sikret for alltid, vi er snart "voksne" og vi må ta ansvar for oss selv. Litt av et steg å ta, litt av en barriere å ha brutt.

Å bryte barrierer for seg selv (og kanskje for hele resten av verden) er kanskje det det meste handler om. Skal man vokse og utvikle seg må man tørre, og selvfølgelig er det lov å være engstelig og nervøs, men som det meste annet her i livet er det vanskeligste bare å begynne. Jeg er veldig stolt av å ha fått vært en del av en så fantastisk gjeng de siste årene, en gjeng som har vokst med hverandre, en gjeng med mennesker som tør å satse. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg ikke føler et eneste stikk av engstelse med å flytte fra det trygge Alta, men jeg tror det blir svært nyttig og læringsrikt. Og sånn blir det for de fleste av oss, vi reiser utover det ganske land (og noen på turer til ulike verdenshjørner) og skal klare oss selv. Vi skal snart stå med nøkler til vårt nye rom/leilighet/hybel/etc, og være på egen hånd. Likevel er det en hel sommer foran oss, og etter å ha holdt på å lenge og prøvd å finne sted å bo, bestemme studier er det nå på tide å leve litt i nuet. Resten av sommeren skal bli fantastisk, spesielt idag! Jeg skal forberede huset på en nytt "familiemedlem" som som skal bo her noen uker, og det blir kult!

Å reise ut i den store verden er kult!

Det blir tøft, det blir spennende, det blir skremmende, det blir rått!

(PS! 3DRA er ikke lenger 3Dra, og har opprettet en blogg som vil kunne fortelle noe om deres turer ut i den store store verden )

Frustrasjon og noe som minner om desperat jakt

Er fristet til å kalle dette innlegget også for en slags statusoppdatering, men det er for dårlig at man blogger så sjeldent at alt blir oppdatering. Blah, så det skal jeg ikke gjøre.

Nå har det seg sånn at det er ca. 9 uker til 1. August! For noen virker det kanskje lenge, men for en som skal flytte ca da, og ikke har noe sted å bo, virker det som veldig kort tid! Tida går så alt for fort, og timesvis med leting etter et sted å bo har gitt små resultater. Har blitt tilbudt en hybel i et kollektiv, men den står enda på vent. Klarer ikke bestemme meg for å bare ta den usett, spesielt når det også er et kollektiv. Hvorfor er man utstyrt med noe kalt tvil? Dersom jeg ikke snart får noen svar fra de tusenvis av andre stedene jeg har kontaktet blir jeg nødt til å slå meg til ro med det jeg har fått. Og det er jo ikke nødvendigvis negativt, men det forutsetter at det enda venter på meg, og jeg vet ikke hvor lenge de vil vente. Huff og huff. Dette er langt verre enn jeg forventet at det skulle være, trodde det skulle bli vanskelig, men trodde også at universet skulle smile til meg som det så ofte gjør. Jeg er takknemlig for å ha fått et positivt svar, men det er så alt for mange motsatte svar, og så alt alt for mange som aldri svarer!

Min frustrasjon går ikke bare på de leilighetene og hyblene man finner på finn.no eller hybel.no, men også på studentboligene, og ikke minst skolesystemet. Man får nemlig ikke vite om man er kommer inn, og hva man er kommet inn på før ca. 20. Juli! Altså, ikke så lenge før man skal begynne der, og altså ikke så lenge før alle bostedene man har råd til er opptatt. Jeg har heldgvis et stort flertall av mine ønsker i Oslo, så føler meg ganske garantert å få skoleplass der. Men hva med de som har forskjellige steder på sine tre første ønsker? De får ikke vite hvor de skal før 20. Juli! UTROLIG! I tillegg er det studentboligene! De gir meg jo aldri svar på søknadene mine, ja for jeg har til og med sett meg nødt til å sende to siden den jeg sendte i FEBRUAR ikke har gitt noen resultater. UFLAKS! Det samme med nordnorsken, jeg har riktignok akkurat søkt der, men de har hovedopptaket sitt 15. August!!! Betyr det at man ikke får svar før 15. August?!?!? Hva for slags syke system er det? Forventer de at man skal sitte på ventebenken til 15. August? Man bør jo få en pekepinn på om man kommer inn der eller ikke, hvis ikke er det lett for at man kontraktbinder seg både her og der for å være sikret tak over hodet til en pris man har råd til.

Det er utrolig, hvorfor i all verden er det så korka? Og hvorfor skal det være så vanskelig å finne et sted å bo? Ikke vet jeg, men jeg skal ikke gi opp av den grunn.. Det er bare så innmari kjedelig å vente og vente på svar på sine mange mail og søknader om sted å bo!

Up 2 date!

Juhuu, her kommer en liten oppdatering på korleis ståa er:



Idag er det mandag og 13. April, det betyr at det er ca. 4 måneder til skolen begynner til høsten, ergo bare 4 måneder til jeg bør ha fått skoleplass og et sted å bo. Tida går alt for fort! Det er bare 2 dager til søknadsfristen på samordnaopptak.no går ut, og heldigvis tror jeg at jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre! (HURRA!! HURRA!! HURRA!!)



Topp 3 på søknadslisten ser sånn ut:



1. Asiatiske og afrikanske studier (UiO)

2. Internasjonale studier (UiO)

3. Samfunnsøkonomi (UiO)

Med nærmere ettertanke, etter å ha skrevet at jeg har bestemt meg, føler jeg usikkerheten spre seg i kroppen. Herregud! Nå er snart søknadsfristen ute, og man bør i hvertfall føle at man har gjort det riktige når man sender inn søknaden. Baaah, hvorfor måtte jeg begynne å tvile igjen.. Serriberri, blir nesten gal av dette her..

Ellers nærmer slutten på påskeferien seg, og jeg gleder meg virkelig til å ta tak i de siste månedene på skolen! Wuuhu!

Torsdag

Nå er det en stund siden sist jeg beæret denne bloggen med mitt nærver, men jeg føler at det er greit å bare besøke den når jeg kan. Jeg har nemlig mye å gjøre for tiden, og tror ikke jeg kjeder meg ett sekund. Nå sitter jeg jo her, så jeg gjør jo ikke så mye annet enn dette, men det er ikke fordi jeg kjeder meg. Jeg venter nemlig bare på at klokken skal nærme seg åtte, da natur og ungdom står for tur.

I løpet av de siste ukene har jeg hatt mye å gjøre på skolen, og allerede på mandag har vi forestilling med fortellerteater. Tiden går så alt for fort, og det er bare en uke siden vi bestemte oss for forestillingsdato. Derfor skal vi jobbe hele helga, og jeg tror det blir slitsomt. Har ikke hatt en eneste dag fri på lenge, og får ikke helt fri før påskeferien. Selv da blir det nok en del leksegjøring, dessverre.

Ellers jobber jeg, Heidi Marlene og Lillian på med kammerspillforestillingen vår. Vi har kommet på en del idéer, og det tror jeg kan bli veldig gøy. Vi prøver å få gjort så mye som mulig før påske, og tiden er knapp siden jeg reiser på studietur til Oslo på tirsdag. Der skal jeg befinne meg helt til søndag, og jeg tror studieturen kan bli veldig gøy! Helgen skal jeg tilbringe i Oslo for å slippe å betale en formue i flybillett hjem på fredagen.

Påska skal jeg tilbringe hjemme, skal gjøre lekser og jobbe med å slappe av. Samtidig planlegger jeg flytting til høsten, noe jeg tror kan bli veldig spennende. Må bare komme inn på skole og finne et sted å bo.

Et innlegg om flytting og videre skolegang kommer snart :)

Dagen som skulle bli så bra

I dag begynte dagen som så mange andre dager, stod faktisk opp når klokka ringte og gikk i dusjen. Dessverre har jeg fått den uvanen at jeg liker å dusje lenge, og dusjen varte i et par minutter mer enn planlagt. Derfor ble tidsskjemaet litt annerledes, men det gjorde ikke noe. Jeg spiste likefult frokost og smurte matpakke.

Etter å ha fått min kjære søster med på lasset bar det avgårde til skolen, turen gikk greit og jeg kom som vanlig et par minutter for sent til første time uten at det ble noe stort sirkus ut av det.

De første timene hadde vi norsk, og etter å ha funnet den flotte grønne norskboka i går kveld ble timen helt OK. Jeg samarbeidet med MJ og i løpet av de to timene forutså jeg at dette kom til å bli en helt fantastisk dag. Timene på skolen kom til å gå i ett, og det ville ikke bli noe problem å få de til å gå. Med både sirkusartister og religionsundervisning med besøk av en muslim så skoledagen veldig lys ut.

Timene med sirkusartistene ble veldig artige, jeg gikk litt tidlig fordi jeg plutselig skulle sitte barnevakt for lille Jesper. Jeg kom til Birgit og hun var akkurat ferdig å stappe i han litt ekstra mat så i hvertfall det ikke skulle bli noe problem. Jeg og Jesper hadde det veldig fint sammen, og etter litt over en time kom min søster tilbake. Jeg startet turen tilbake til skolen og skulle bare fylle litt bensin. Hele barnevaktoppdraget tok litt lengere tid enn forventet, men jeg skulle i hvertfall nå muslimen, trodde jeg.

Da jeg stoppet på Statoil på Elvebakken fikk jeg mange beskjeder om at det ene dekket var ganske flatt, etter å ha fylt bensin prøvde jeg å fylle dekket med luft. Håpet steg i meg da det hvertfall ble litt større, men jeg skjønte raskt at dette var punktert da jeg kunne høre luften sile ut. Aldri før har jeg punktert og i min villfarelse ringte jeg min bror André. Han hadde ikke tid til å komme og hjelpe meg, og rådet meg til å kjøre til Stål og Gummi. Etter å ha fylt litt mer luft etter at mye hadde seget ut kjørte jeg avgårde dit. Tusen tanker fór gjennom hodet mitt, og min største bekymring var at dette kunne gjøre problemet verre.

Da jeg kom til Stål og gummi forklarte jeg prolemet og fikk en prisantydning på skifte av nytt dekk. 1525 kr! Blah! Jeg prøvde så å ringe mine foreldre som eier bilen for å sjekke at dette gikk greit, men fikk ikke svar fra noen av de. Heldigvis kom André for å hjelpe meg og vi fant en løsning. Etter å ha ventet litt på at bilen skulle bli klar kunne jeg endelig sette kursen tilbake til skolen.

Jeg kom alt for sent til religionstimen, og fikk ikke så mye ut av muslimbesøket selv om det virket som om han hadde forklart mye viktig.

Etter å ha tilbrakt kanskje 40 minutter på skolen var religionstimen over, og til min store forskrekkelse hadde vi fri i den siste timen. Jeg som hadde vært borte måtte derimot prøve å få tak i billetten til Dråpen, men lærer Heidi var utilgjengelig. Til slutt måtte jeg bare dra hjem, og fikk tak i June på sms. Hun var i nærheten av Heidi og jeg fikk snakket med henne i firetida. Da var det bare 40 minutter til jeg skulle dra hjemmefra og jeg gadd ikke lage noe middag.

Så bar det avgårde mot drilling og Dråpen, en forestilling som var ganske annerledes enn forventet. Etterpå dro jeg med Hanne og vi snakket om alt og ingenting. Det var koz.

Dagen som skulle bli så utrolig bra ble alt annet enn forventet, likevel er jeg fornøyd med utfallet og føler at jeg er flere erfaringer rikere.