Syden? JATAKK!

Jeg observerer at jeg i høst skrev et innlegg på omtrent samme tida "ånei, 5 uker igjen til eksamen, har ikke tid til noe annet". Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være en sånn person som ikke ventet til sisteliten med å innse at nå må man få ræva i gir. Det er pent vær ute, det er rotete inne, hvor vil man helst være?

De siste dagene har jeg følt meg i en tilstand mellom håp og fortvilelse. Av og til øyner jeg håp om at ting kommer til å ordne seg og eksamen går bra, neste øyeblikk sjekker jeg restplassturer til diverse sydenland (for mellom 900 og 1300 kr kan man få fly og hotell en uke, er noen med? ) som en slags rømningsvei. Av og til vet jeg nesten ikke hva som er best: jobbe mot eksamen og stresse veldig, eller legge seg på en strand og si "fuck it" og drikke kalde drikker mens sola varmer behagelig og bølgende bruser inn mot land. 

Uansett vet jeg hvertfall at jeg gleder meg til sommerferie, og jeg gleder meg til 17. Mai og jeg gleder meg til jeg er ferdig å rydde og vaske på rommet, det har bare tatt en ukestid til nå. Blah. Men hva kan man si? Det er vår, det er sol, det er godt. Livet er en fin ting å leve, har ikke prøvd å leve noe annet hvertfall, så tror jeg sier som sist "Nå er det bare 5 uker igjen til eksamen og jeg har ikke tid til dette her" og så går jeg en tur ut og kanskje kjøper is eller kanskje bare går, så får vi se hva som skjer når man vender tilbake.

-C

17. Mai før påske?

Jeg har i flere dager gått rundt med en voksende følelse inni meg, jeg vil ha 17. Mai, og jeg vil ha det nå! Sanger som "Kom mai du skjønne milde", "Barnas nasjonalsang" og "Norge i rødt, hvitt og blått" surrer på hjernen min, mens jeg med glede ser på at snøen ute forsvinner.
Jeg føler meg lykkelig når jeg tenker på 17. Mai, det gir meg en gledesfølelse som sprer seg til alle deler av kroppen, og jeg er klar for at den dagen skal komme fortere enn svint. Likevel er det helt ulogisk å glede seg når man har eksamen 18. Mai, men uansett, 17. Mai er en herlig dag.

Hurra! Under 2 måneder igjen!

Universet i en liten boble

Det er rart hvordan livet og universet som er så tøyelig ofte blir skrumpet inn så mye. Når alt kommer til alt og hverdagen setter inn er det de små tingene som opptar deg. Hva skal du ha til middag, hva skal du se på tv i kveld, hvordan går det med leksene, når er maskinen med klær ferdig, etc. Du bekymrer deg for hverdagslige ting som om du får nok tannkrem ut av den så godt som tomme tuben til at du kan pusse tennene, hvor mye koster en pakke kjøttdeig og hvor mye grønnsaker kan du kjøpe og spise før de blir dårlige. Det er ikke lett å ha et bredt perspektiv når verden hele tiden blir så liten. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at det var en storby, og det er jo forsåvidt en storby, bare at jeg ikke ser så mye av den i mitt daglige liv. Jeg går stort sett den samme veien til t-banen, tar banen til skolen og er der til ettermiddagen før jeg setter kursen hjemover. Dersom jeg beveger meg rundt i bykjernen er heller ikke det så stort og fremmed lenger, og det er ikke vanskelig å finne fram. Det er først hvis man skal trekke inn alle ansiktene og alle menneskene og husene og leilighetene at det blir en storby. Det er mye av byen jeg aldri ser fordi jeg ikke reiser den veien eller har noe der å gjøre. Så hjernen min har komprimert byen til en passelig størrelse som den kan akseptere og observere. Jeg ser ikke lenger ansiktene til alle jeg går forbi på gata, jeg kjenner så vidt igjen folk fra min egen oppgang. Det er rart hvordan man alltids gjør ting så mye mindre enn det er. Når 200 mennesker blir fanget i garn og drept i Nigeria virker ikke det som en så utrolig stor ting i nyhetene og i avisene. Det er slikt som skjer, vi ser det ofte på nyhetene og vi kan ikke la det være en stor ting for oss, da ville vi bare blitt deprimert og handlingslammet. Eller? Er det ikke det vi er nå? Vi har alle nok med å konsentrere oss om vårt eget liv, våre egne problemer og bekymringer, men er det virkelig riktig at vi kan fraskrive oss ansvaret til å handle på vegne av våre medmennesker? Hvis 200 personer i en liten kommune i Finnmark hadde blitt fanget i garn og drept ville vi reagert da? Når det er vårt eget folk?

Jeg tror det er på tide at vi løfter blikket fra sandkornene på våre egne støvler, vi er nødt til å se, observere og handle. Det må jo være noe vi kan gjøre? For hvis ikke det er det, hva er vitsen da? Hvis vi som er resurssterke norske statsborgere med hele verden for våre føtter ikke gidder eller kan gjøre noe som helst, hvem gidder? Burde ikke hele verden gidde?

Det var og er ikke meningen at dette skal være en moralsk pekefinger eller noe slikt, jeg sitter selv i samme fella. Jeg tenker at "Nå skal jeg gjøre noe" og ender opp med å bruke dagen på lekser og ekstreme makeover. Men jeg er lei av det, det er på tide å løfte blikket, det er på tide å tenke større og handle bredere, kjemp imot trangen til å la ditt personlige univers krympe inn til et omriss rundt din egen lille kropp.

Mandag, nå igjen? - Hjelp!

Det er vanskelig å akseptere at tiden går så utrolig fort(!), man får ikke hentet seg inn etter mandagsforelesningen før det er mandag igjen! Det er frustrerende på flere måter, ikke bare blir det mindre og mindre tid igjen til eksamen, men man går glipp av så mye man skulle oppleve i løpet av uka. Blæ!

Dagen føltes veldig fin til å begynne med og den nye ulljakka varmer godt i høstkulda:)

Tiden min idag blir brukt til å sitte og pugge gloser til den store gullmedaljen, vi har prøve på onsdag og det er krise! Særlig med tanke på rettskriving, kasus, idafa og verb i imperfekt. Kort sakt: det meste! Og som om ikke det var nok har jeg mistet den fine blyantspisseren min :( Dette høres kanskje ikke så ille ut, men du kan selv prøve å skrive arabisk med en ukvass blyant - det blir fort uleselig. Denne tragiske situasjonen førte til en nødshoppingtur til Nille - som forresten hjalp veldig på! Nille er en fin butikk å gjøre småshopping på, man får kjøpt masse ting for ikke så mye penger, deilig!

Jeg innså at det var 130 nye gloser bare på kapittel 7 - ai ai ai!

Nå har jeg spist taco, og i går ommøblerte jeg på rommet mitt, det ble veldig luftig her og nå er det faktisk litt bedre plass på en merkelig måte. Det føles ut som om mine 7-9 m2 ble til 12 m2, ikke vet jeg.

Det er bare 5 uker til eksamen, og det betyr at jeg ikke har tid til å skrive mer blogg for idag - See ya!

Dagens visdomsord:

Å se det vakre i livet er et spørsmål om synsvinkel

Arbeidslyst søkes!

Det er fredag og egentlig helg. Jeg var ikke på skolen i går fordi jeg følte meg så utrolig dårlig, tror jeg hadde litt feber, så fikk ikke gjort så mye fornuftig, hørte en del å musikk. Derfor skulle dagen idag bli så mye bedre, med fokus på skolearbeid osv, det gikk heller ikke så bra.Sånn har det nesten vært i to uker nå, har nesten ikke fått gjort noe ordentlig fornuftig og det byr på problemer. På grunn av dette føler jeg en stor trang til at morgendagen skal bringe en masse arbeidslyst sånn at jeg får tatt igjen det tapte, for det er bare kvalmende 6 uker igjen til eksamen, og det bekymrer meg! Så dersom noen vet om en fantastisk måte å få arbeidslyst og ork på så pliiiiz del det med meg, jeg trenger det!

Men nå skal jeg rydde og vaske rommet så det ikke distraherer meg i morgen, og i mellomtiden skal jeg høre på musikk av Ingrid Michaelson!

Eller vent, nei, det blir oktoberfest istede!

Et par kilometerlange aber!

Nå som jeg satt meg ned for å skrive litt på denne bloggen oppstod det et stort spørsmål innimeg: Hva skal jeg velge å skrive om? Hvordan skal jeg legge opp dette blogginnlegget? Hva skal jeg ikke ta med? Skal jeg som vanlig gi et ukelangt referat av mine handlinger?

Det er ikke lett å velge hva man skal ta med og ikke ta med, det er faktisk også veldig lett å glemme å få med akkurat det man satte seg ned for å skrive om. Pluteselig er liksom teksten bare en mil lang og man innser at det ikke finnes noe passende sted å putte inn et parkilometerlangt aber. Velvel, aberaber, jeg skal gjøre dette litt usystematisk, rotete og med bare høydepunkt.

Chapter 1: Et spennende møte

I går satt jeg hjemme, var forkjølet og hadde uvasket hår da det plutselig tikket inn en melding på telefonen (tikkingen kom forsåvidt fra radioens høytalere). Meldingen var fra Hanne som etterlyste noen å ta en kaffe med, og jeg stilte gladelig opp. Uten tid til å vaske håret eller gjøre andre skjønnhetsfremhevendetiltak la jeg ivei mot Tøyensentrum, og følte meg ganske tilfreds med litt frisk luft. Jeg går forbi to hotboys, og de hilser så jeg hilser tilbake og går videre. Etter å ha kommet et stykke bortover veien begynner jeg å kjenne stanken fra returpunktkontainerne og i samme øyeblikk kommer den ene fyren småløpende etter meg. Han sier at jeg så veldig søt og snill ut, og at det ville vært hyggelig å prate med meg. Jeg fikk ikke med meg hva han het, men han fikk navnet mitt så han kunne kontakte med på facern. Han sa han spilte fotball, og jeg fikk nummeret hans. Veldig artig! (Hvis han spiller på det laget jeg tror har jeg funnet profilen hans på deres hjemmeside og har et bilde som ligner litt. Jeg vet også at han i såfall er 182 cm høy, veier 75 kg, er angrepsspiller og har kontrakt ut 2011. Veldig praktisk info om en man møtte på gata!) Nå venter jeg bare på en spennende kontakt på facebook - Updates kommer dersom det skjer noe quli!

Mr. Lee sier at jeg kan ta rulletrappen med god samvittighet, men finnes det noe alternativ på Stortinget t-banestasjon? Ser bare rulletrapper der jeg!

Chapter 2: Skoleflauser

Til tross for at jeg har vært hjemme fra skolen nesten hele uken har jeg noen flauser å fortelle om. De er ikke nødvendigsvis skjedd i dette øyeblikk, men de har blitt glemt i flere blogginnlegg tidligere. Time to rewind.

For en stund siden syntes jeg det var noe særlig kjent med hun ene i klassen. Hun lignet SÅ mye på en forfatter jeg hadde sett. Jeg koblet henne til en forfatter som hadde lest høyt fra novellesamlingen sin på Natur og Ungdoms landsmøte en gang. I et modig øyeblikk konfronterte jeg henne med dette, jeg innledet meg å spørre om hun hadde skrevet en bok. Det kunne hun bekrefte at hun hadde gjort. Jeg spurte om det var en novellesamling, det var det ikke. Det førte til en enormt flau stillhet og hun gikk heldigvis videre. Så tenkte jeg ikke så mye mer over det på en stund.

Men så, plutselig i et skjebneøyeblikk ble denne personen (hun i klassen altså) nevnt av foredragsholderen i Ex.fac. Han tok opp kritikker av boken hennes, for hun var jo ingen ringere enn Åsne Seierstad! Omg! Flause! Etter å ha hørt navnet hennes ropt opp i uttallige arabisktimer og syntes det var noe kjent koblet jeg det aldri! Heldigvis har jeg noen uker på meg på å skjerpe intellektet før eksamen. Flaut! (Og litt kult å gå i klasse med Åsne Seierstad, mohaha)

Det har imidlertid skjedd flere flauser enn dette i skolesammenhenger, man har stilt teite spørsmål, kommet for sent, flirt høyt i upassende sammenhenger og ikke minst idag bestilte jeg en kakao i pausen. Fikk kakaoen foran meg, og skulle betale men så ble kortet avvist! Jeg kunne ikke annet gjøre enn å si "Ops, beklager" og gå derifra uten noe å drikke. I sånne øyeblikk hater jeg Sparebanken for at de alltid trekker årsavgiften når jeg ikke har flust med penger, og aldri får man noe beskjed om at de har gjort det heller. Utrolig teit!

Endelig skal Oslo Kommune begynne med ordentlig sortering av søppel! :D

Chapter 3: Inspirasjon

Idag føler jeg meg inspirert. Har lest litt i Kaleidoskopet, og der stod det om hvordan man kan bli en attraktiv jobbsøker. Leste litt her og der i bladet, og fant ut at det igjen var på tide å lese seg opp på informasjon om aspiranttjenesten. Å lese om hele opplegget og hvordan de velger ut personer og diverse gjorde meg inspirert og gira! Jeg fikk skikkelig lyst å ta ordentlig tak om studiene mine, for jeg følte igjen at jeg visste hvor jeg ville. Jeg leste også om praktikantopphold forskjellige steder, og tenker at jeg skal få med meg det også! Må bare finne et tidsrom der det passer inn, men tror ikke det blir et for stort problem! Jeg ble så engasjert at jeg begynte å lese på ex.facen, og Saids bok blir nå tygget like lett som bark og føler at jeg faktisk får noe ut av å interessere meg for den!

Hva skjer her utenfor Munchmuseet egentlig?

Vedsiden av meg i lesesalen satt det..

Dette er et eventyr om en uke av et liv. Eller, ikke en hel uke, mer eller mindre bare noen få dager, fire dager for å være nøyaktig. På fire dager kan det skje store (og små) saker og ting! Saker og ting som kan endre livet til en stakkars jente på Tøyen, eller ikke.

Eventyret begynte med at alle besøkende en dag reiste hjem fra Jens Bjelkesgate. Tilbake stod to gode verter, som begge vendte tilbake til hverdagslivet som var fylt med både det ene og det andre. Den ene dro dagen etter sporenstraks til Russland, mens den andre vendte tilbake til bøkene. De store og mektige bøkene som har evnen til å både fylle og tømme et menneske for livskraft og mot. Disse bøkene begynte å spise seg inn til selve roten av den jenta som var igjen. Faretruende beskjeder fra lærere om at det ikke er greit å komme uforberedt til timene, og påminnelser om de få dagene som er igjen før den første obligatoriske prøven gjorde at jenta følte et behov for å jobbe. Dagen på skolen ble brukt til skolearbeid, det ble gjort avtaler med andre om å jobbe mer dagen etter, og da var hun på plass på lesesalen klokken 08:33, selv om undervisningen ikke begynte før klokken 12:15. Dette ga flere timer med konsentrasjon, og den lille gule boken ble etterhvert fylt med ord skrevet fra både høyre og venstre.



Dagen gikk, og undervisningstimene ble lange. Spesielt ille ble de to siste timene da en lærer med sølvgrått hår stilte seg opp foran klassen. Han begynte umiddelbart å spørre utvalgte elver om å forklare skoleveien sin på arabisk, dette ble litt av en utfordring da ingen hadde tenkt over dette i forveien. Videre fulgte lesing av en dialog og etterpå mer utspørring mens læreren lo av de som gjorde feil. For den stakkars jenta føltes dette som rene torturen, to timer av livet kastet bort på to langdrøyde timer som ikke bidro til annet enn frustrasjon. Likevel bar det tilbake på biblioteket, denne gangen til et grupperom hvor det skulle øves iherdig til prøven. Timene gikk og plutselig var det stengetid for biblioteket, og to slitene studenter forlot bygningen og gikk mot t-banen. Trøttheten holdt på å ta overhånd, og det var like før øynene seg igjen på turen hjem. I leiligheten ventet et rotete rom (det hadde jo vært en del besøk den forestående helga) og sulten bet fra seg i magen. Det var bare å sette igang å lage middag, fiskegrateng og poteter stod på menyen, og fruktsalat var blitt lovet til dessert som belønning for å spise fisk og være på skolen hele dagen. Etter dette var det ikke mye av dagen igjen, det ble vasket litt klær og jenta krøp under dyna og la hodet på puta, der var det bare drømmene som ventet.

Så kom torsdagen, siste dag med forelesninger, og jenta var oppe tidlig for å lage ordentlig(e) matpakke(r) som skulle vare hele dagen. De første timene var som vanlig artige, med en engasjert foreleser blir torsdagene helt ok. Videre fulgte samtaletimer som var til å leve med. Dagen gikk, og da hun satte seg ned for å gjøre lekser ble hun bevisst på et forstyrrende element. Mobiltelefonen. Hvor var den? Hun gjorde et kjapt søk gjennom veskene og måtte konstatere at den var borte. Hun begynte å gå fra sted til sted hun hadde vært denne dagen, og en bekymret følelse begynte å bre seg gjennom kroppen: var den borte for ALLTID? Det siste stedet ble besøkt, og til sin overraskelse var den der. Noen hadde levert den inn, og de på informasjonskontoret hadde allerede sent en mail for å fortelle at de hadde funnet den! For et fantastisk sted! Da var det bare å vende tilbake til arbeidet, og etter iherdig arbeid var overraskende mange oppgaver fullført. Dette førte til en viss selfredsstillelse og jenta vendte hjem sliten. Der ble det igjen laget middag, og etterpå var hun så sliten at det bare ble tid til litt avslappning før hodet lå på puta og øynene seg igjen.


Iherdig merking av matvarer og møbler

Fredag, den siste dagen av den begivenhetsrike uka. Det ble tatt det rolig på morgenen, og jenta dro til lesesalen for å gjøre en siste innsats. På vei inn på biblioteket la hun merke til en litt kjekk ung mann som satt der og pratet i telefonen, hun tenkte at "Hmm, han der ser interessant ut" men så seg nødt til å gå inn og finne en plass, han snakket jo tross alt i telefonen. Jenta tok den første og beste plassen hun kunne finne, og arbeidet med å lese begynte. Etterhvert kom den som hadde plassen vedsiden av, og gjett hvem? JO! Den kjekke unge mannen som hadde sittet utenfor. Var det skjebnen? Hva skulle hun gjøre? Skulle hun smile til han? Lukte på han? Sende han en hemmeligvennlapp og la han vite at her var det snakk om skjebnebestemmelser og at høyere makter helt sikkert hadde plassert de vedsiden av hverandre? Dessverre valgte jenta å ikke gjøre noe med dette. Den unge mannen så jo så opptatt ut, og hvor flaut ville det ikke vært å sende han en lapp? Fristelsen var der når jenta forlot plassen sin, og den unge mannen var gått ut for å lufte seg. Hun kunne legge en lapp der og han ville ikke vite hvem som hadde lagt den der. Likevel tenkte jenta som så: Det er ikke sånn skjebnen fungerer, hadde det vært skjebnen hadde jeg snublet i trappa når jeg så han utenfor biblioteket og han hadde kommet og hjulpet meg, for det er alltid sånn skjebnen fungerer, aldri på andre måter. Og jenta levde videre på leting etter skjebneøyeblikket, og har hun ikke funnet det enda finner hun det sikkert snart!
Kanskje Elias kan hjelpe?