Det grønneste gresset

Det er vel ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at det meste virker mye bedre på avstand. Hvor koselig virker det ikke å gå turer i fjellet hver søndag, med sola skinnende over horisonten og vinden i håret? Det er kanskje koselig, men også slitsomt. Du ser ikke for deg svetteflekkene under armene, øyne som er slitne fordi de må myse i sola og håret som kommer i øynene hver gang vinden tar tak i det. (Ja, jeg vet at dette kan  løses enkelt og greit med en god deo, solbriller og et hårstrikk og en spenne, men uansett.)

Å se begge sider av en sak er ikke bestandig lett, og det er alt for ofte slik at man fokuserer mest på det negative. Her om dagen leste jeg et "visdomsord" i bladet over alle blader: Norsk Ukeblad. Det lød "Gresset er grønt der hvor man er, hvis man bare husker å vanne det" - Majsa Dessau. Disse ordene tok jeg med meg og grublet litt over. Det er jo veldig sant at ingenting i livet er gratis, du må jobbe for lykken. Flytter du bare over gjerdet til et nytt jorde med grønt gress vil dette også gulne og visne hvis du ikke pleier det, og slik kan du gå et helt liv, jakte på lykken et nytt sted hver gang det gamle mister sin glans. Lite visste du at en liten pussefille og litt tid og energi var alt som skulle til for at det skulle skinne som nytt. Sånn tror jeg hverdagslivet også er. Etter en stund virker det kanskje lite givende, kjedelig, uten glans. Det meste er blitt en vane, maten smaker bestandig det samme, og livet føles lite givende.  Det er i slike stunder selv en trofast sau vil lete etter ny beitemark, men det er jo ikke bestandig nødvendig. Kanskje burde du tenke hva som får deg til å gå i denne evige sirkelen? Er det instillingen din som er feil, er det jobben som rett og slett ikke passer deg, eller er det noe annet? Har du sluttet å smake på nye ting, eller kanskje du bare ikke krydrer nok når du lager maten? Jakten på det grønneste gresset kan være evig, eller være veldig kort. Av og til er løsningen nærmere enn du tror, noen ganger er det ikke vanskeligere enn å ta ut fingern og kile den nærmeste personen du ser. Forhåpentligvis bryter den ut i ukontrollert latter og smilebåndene strekkes ytterligere et hakk for dere begge. Kanskje verdt et forsøk?